O løpetid med din glede...

Jeg holder på å bli smårar. Sassy fikk sin andre løpetid sist helg, og det har vært helt greit. Hun har ikke blødd så altfor mye og hun har vært kjempekosen. Ikkeno problem.

Men nå... I går var hun på dag 8 eller 9, og det var en tydelig forandring. Superstressa på tur, snuten i bakken hele tida, "hoppete" steg og brå bevegelser for å få med seg alle luktene, drar i bandet, og i det hele tatt helt forstyrret, jeg var nesten utslitt etter en halvtime, hehe. Så møtte vi en hannhund, og etter å ha spilt kostbar et halvt minutt eller så, brettet hun halen til side, og sa "Værsågod!" Tøsen...;-)

Og inne... Hun piper og piper og piper så jeg holder på å bli sprø. Hvis hun ikke ligger i sofaen og stirrer ut av vinduet i håp om at det skal komme en passende hannhund forbi. Eller, stryk det, en hvilken som helst hannhund, antagelig!

Her sitter jeg, alene. Sassy er i nabohagen og leker med nabohunden, og der har hun vært i over en time allerede. Ute i kulda. Og jeg spretter opp med jevne mellomrom og sjekker kjøkkenvinduet for å se om hun står på trappa og vil inn, eller går opp i 2.etasje der det er et vindu som vender ut mot naboens hage, bare for å konstatere at de fortsatt leker og herjer, så fornøyde atte. Det er så uvant at Sassy ikke er her, at jeg vet ikke helt hva jeg skal finne på. Jeg håper nesten de blir lei snart...;-)

Bilder

Det er helt utrolig hvordan bilder kan lyve, Sassy ser sååå underdanig ut her, men det er jo slett ikke tilfelle når det gjelder hennes store helt, Storm, som hun helst vil "banke" så mye som mulig.

MAMMA, MAMMA! Ikke gå fra mæ!!!

Bading i Frysja.

Sassy har allerede vært uti, men lillebror er litt mer skeptisk, tihi.

Hvaaaa? Det er en kjempefiiin pinne!

Mmmmm, "Bestemor" har spist appelsin, lukter godt!

Snuppa!

Ferdig å sminke dæ snart? Sjeeede mæ...

En ekte sofagris

Vaktbikkja.

Rast på tur rundt Maridalsvannet.

Det er mange måter å bruke en sofa på... ;-)

Ett og et halvt år er gått...

Ja, nå er det faktisk halvannet år siden lille Sassysnuppa kom til meg. Og jeg må si, jeg er kjempefornøyd! Joda, det har vært tider da jeg har tenkt "Hva i all verden er det jeg har gjort, jeg har jo ikke snøring på hva jeg holder på med?!", men hun og jeg har funnet ut av det meste sammen. Nå føler jeg at vi er inne i en svært god periode, og den perioden blir bare lengre og lengre...:-)

Selvfølgelig er ikke alt perfekt, vi har fortsatt noen småting å bli enige om, f.eks. kan Sassy fortsatt bli litt atal dersom ting ikke skjer sånn som hun vil, men det blir sjeldnere og sjeldnere. Nå er det stort sett bare en gang iblant, f.eks. hvis vi er på et jorde her i nærheten der vi pleier å kaste ball, og jeg faktisk ikke har tenkt å kaste ball akkurat den dagen, da kan hun få et trassanfall. Og med tiden har jeg lært meg noen nyttige triks, sånn som på innkalling, som stort sett sitter fint, men dersom det feiler helt; Sassy er blitt kjempeglad i tennisballer, så jeg har bestandig en tennisball i lomma, og tar jeg den frem så kommer hun som et skudd, tihi.

Alle kan vel være enig i at det å kjøpe hund er en egoistisk handling, så jeg innrømmer gjerne at det beste ved å ha Sassy i huset, er å bestandig ha noen der som er trivelig selskap, og som bestandig er glad, og glad i meg, ikke minst. Det er ingenting som å komme hjem til en liten frøken som er så glad at hun ikke vet hvilket ben hun skal stå på, eller å sovne med henne under dyna sammen med meg, eller å våkne med henne bak ryggen min i senga (det blir fort for varmt under dyna). Til og med de gangene jeg sovner på sofaen (jeg har "laken-skrekk", og sliter iblant med å legge meg hvis jeg ikke MÅ stå opp tidlig neste dag), og jeg våkner av en våt snute i ansiktet, en utålmodig pote som slår meg på skulderen og misfornøyd piping, så er det bare kos, og jeg er sååå glad det er nettopp hun som vekker meg!:-) For øyeblikket ligger vi på hver vår sofa og sløver, hun på to-setern og jeg på hjørnesofaen, etter at vi i ettermiddag fulgte Akerselva oppover fra sentrum og hjem, en to-timers tur med masse inntrykk underveis, og vi er skjønt enige om at livet egentlig er helt ok!

Et resultat av at jeg er alene med henne er at hun er blitt flink til å forstå mitt språk, både kroppsspråk og ikke minst verbalt. Jeg snakker med henne hele tiden, og da blir det jo gjerne til at det er noen ting jeg gjentar en del ganger, fordi jeg sier det som er naturlig for meg i den situasjonen, uten å tenke over at det nødvendigvis skal være en kommando. Jeg har ikke egentlig trent inn "Stå", men plutselig oppdaget jeg at Sassy kunne "Vent". Hvis vi har stoppet opp på tur og kastet ball, og hun får bære den videre et stykke, og jeg spør "Skal jeg ta den?", så legger hun den villig på bakken med en gang, og jeg putter den i lomma. Hjemme følger hun normalt etter meg overalt, men hvis jeg skal på do (oppe i andre etasje), så sier jeg det høyt, og hun gidder ikke følge etter meg. Det er litt morsomt hvis jeg begynner å tenke over alle de små tingene hun forstår i det daglige, uten at det har vært gjennomtenkt fra min side.

Ellers står alt bra til, Sassy lærte å svømme i sommer, vha. en tennisball og meg i badetøy, hun er A på HD og AD, vi trener en del på ulike triks og lydighet, men ikkeno "seriøst", jeg har kjøpt sykkel og vært på noen turer med Sassy, og hver torsdag møter vi hundegjengen, fra fire til åtte hunder hver uke, alt fra dvergpinscher til leonberger. En stund virket hun litt ukomfortabel med at det var så mange hunder, og holdte seg mest ved oss menneskene, men nå begynner det å bli bedre, hun løper rundt og leker med de andre.

Men som sagt, jeg er alene med Sassy, og jeg føler ikke at det er optimalt, verken for henne, eller (ikke minst) for meg. Etter som tiden har gått har det meste av mitt nettverk her i Oslo forsvunnet, noen har flyttet fra byen, noen har jeg helt udramatisk mistet kontakten med, og ei (min beste venninne her i byen, som jeg var så dum å flytte sammen med, alle vet jo at det betyr trøbbel) har jeg blitt uvenner med. Å skaffe et nytt nettverk er ikke så fort gjort, spesielt ikke når jeg har hund, og blir så bundet. Og etter at familien etter tur har vært på besøk her i sommer, innser jeg hvor mye jeg savner jeg savner det å ha familien rundt meg. Så nå vurderer jeg å flytte til Troms... Jeg tror det vil være bedre for Sassy også, hun er så menneskekjær, og synes det er kjempefestlig når vi har besøk, noe som dessverre skjer altfor sjeldent som det er nå. Og dersom jeg trives bedre, vil det også være bra for henne. Så det går nok mot flytting for oss, jeg må bare finne en jobb og et sted å bo først...

Fight or flight?

Sassy er stort sett en happy-go-lucky liten frøken som kommer godt overens med alle, men av og til kan det bli tilløp til bråk... F. eks. så har vi blitt godt kjent med en leonberger-hann og wheaten terrier-tispe, som vi møter ofte for å leke med eller gå tur sammen. Disse to kjenner også en kastrert wheaten terrier-hanne, men han og Sassy har sjelden møttes. Antagelig er det grunnen til at det ble bråk for litt siden; begge føler at de er en del av flokken, men at den andre er ny, og de prøver å finne ut rangen seg imellom. Etter at han hadde sagt fra et par ganger om at Sassy skulle holde seg på behørig avstand, men hun fortsatte å provosere, så fløy de i tottene på hverandre... Dessverre klarte ikke eieren hans å ha nok is i magen til at de fikk funnet ut av ting, så vi gikk imellom og fikk stanset bråket, så neste gang de møtes blir det vel samme oppstyret på nytt. Jeg forstår eieren hans godt, forsåvidt. Det var mye lyd på dem begge, det hørtes stygt ut, men et lite sekund så det faktisk ut til å roe seg, før eieren hans nådde frem, og det brøt ut på nytt igjen. Neste gang vi møtes skal vi eierne være tøffere!
For noen dager siden møtte vi ei portis-tispe på 11 mnd. Eieren hennes kastet pinner uti vannet til henne, og selv om hundene kom godt overens og lekte fint sammen ellers, ble det selvfølgelig på et tidspunkt bråk om en pinne... Men selv om det hørtes stygt ut (mye lyd i disse porugiserne, gitt), så løste det seg av seg selv, og de lekt videre etterpå. Om enn noe nølende først...;-)
Men... I dag... Sassy har ikke blitt tøff nok til å svømme ennå, det er så skummelt når hun ikke når bunnen, så i dag tok jeg på meg badedrakten og gikk ned til Frysja, et vann rett ved her, for en svømmetime. Etterhvert fikk jeg henne til å "svømme" litt (plasket fortvilt med forlabbene, mens hun strakte bakbena ned mot bunnen), men hun var fortsatt utrygg, og ble litt stressa. Så plutselig fikk hun nok, og løp mot noen som satt i nærheten, med to hunder. Jeg løp etter, for hun nektet å høre, og så... Den ene hunden klikket, antagelig reagerte hun på at Sassy var så oppspilt og stressa, og etter et kort basketak lå Sassy på rygg og pep og pep, mens den andre stod over henne, med tennene i strupen på henne, og knurret og knurret, og så ikke ut til å ha noen planer om å slippe. Jeg avventet litt først, ville helst la det hele gå seg til uten at jeg blandet meg inn, men da jeg så dette kunne jeg ikke stå rolig og se på lengre. Sassy viste så tydelig at hun ga seg, uten at det hadde noen som helst effekt på den andre hunden, så jeg tok tak i bakbena på den andre, løftet dem opp, og fikk dratt henne unna. Et triks jeg helt tilfeldig har hørt av en venn en tid tilbake, og gjett om jeg er glad for det nå! Sassy løp unna, og kom til meg med en gang jeg ropte på henne, stakkars, og var selvfølgelig helt uskadet, men vi var nok lettere rystet, begge to. Men selvfølgelig, det var helt min feil, Sassy var løs, og for oppspilt til å høre da jeg ropte, så jeg sa selvfølgelig ingenting negativt til de andre hundeeierne, bare sa at det gikk bra og at det var min feil, og tok med meg Sassy tilbake til vannkanten der vi roet ned noen minutter før vi lekte litt mer i vannet, for at ikke den opplevelsen der skulle være det siste hun husket av seansen. Så nå har jeg opplevd det også. Og så håper jeg bare ikke det har noen ringvirkninger, med tanke på å møte andre hunder senere. Det virker heldigvis ikke sånn, ute på tur i kveld møtte vi en hund Sassy såvidt har hilst på tidligere, og hun oppførte seg akkurat som normalt!:-)

Nala, æ æææælske dæ!

Siden Sassy var liten har det vært den samme familien som har passet henne hvis jeg har reist bort eller noe, så hun er veldig begeistret for deres tispe Nala. Dessverre bor de et stykke unna, så hundene ses ikke så ofte, men hver gang de møtes er Sassy overlykkelig.
I dag kom datteren i huset og kjæresten hennes på besøk med Nala. Vi gikk tur i marka, og Sassy storkoste seg, og skulle helst henge i ørene på Nala hele tiden. Hvilken lykke, Nalaen min er her hos meg! Da vi kom tilbake satt vi en liten stund ute i sola og slappet av før gjestene dro. Dvs. Sassy slappet ikke av, hun hoppet rundt og var så stresset av ren og skjær lykke. Frem til Nala dro... Hjelpe og trøste, jeg tror aldri jeg har sett en mer ulykkelig og fortvila hund før. Hun svinset rundt og pep og pep, og snuste på sporene av Nala og pep enda mere. Til slutt satte hun seg ned, og pep litt mer, frem til pipingen gikk over i et ul! Et skikkelig snuten i været, dypt, langtrukkent uuuuul, rett fra hjertet. Og mens jeg satt der og strevde med å la være å le, så gjorde hun det igjen! Piiiiv, piiiiiv, UUUUUL!
Jeg ble helt satt ut, jeg visste ikke at hun hadde det i seg, jeg har aldri hørt antydning til noe sånt fra henne før. Men jeg fant det best å korrigere en slik oppførsel, morsomt som det var, vil jeg ikke at hun skal begynne med å ule i tide og utide, så jeg sa strengt Nei, med litt dårlig samvittighet, jeg hadde jo sympati for henne også.
Da vi gikk inn spiste faktisk Sassy maten sin (jeg trodde egentlig hun var for stresset til å spise), og deppet en stund til, før hun la seg til å sove, stakkars liten. Men men, jeg vet i allefall at Sassy stortrives når hun får være hos Nala, og det er ikke så lenge til neste gang. Jeg skal bort i slutten av måneden, og da får Sassy henge i ørene på sin kjære Nala igjen!:-)

Bading, bursdag, naboer og aktivisering.

Da var årets første (ufrivillige) bad unnagjort!:-) Lørdagen gikk jeg og Sassy rundt Frysja, der isen har smeltet på en del av vannet. Sassy tasset rundt på isen og luktet på endespor og sånt, og gikk lenger og lenger ut mot det åpne vannet. Jeg stod og fulgte med, vel vitende om at hun ikke har lært å svømme ennå, og dermed ikke er så ivrig på å bade, men sa ingenting, og selvfølgelig, plutselig sprakk isen under henne, og hun plumpet uti. Jeg gjorde ikke noe vesen utav det, og hun var snar å komme seg opp på isete grunn igjen, men jeg lo inni meg... Det fristet nok ikke til gjentagelse, det må jo ha vært kaldt også, men Sassy fortsatte å snuse rundt på isen lenge etterpå, riktignok ikke så nært kanten, men dog, så det kan da ikke ha vært så veldig skummelt. Jeg er litt spent på hvordan det blir utover sommeren, nå har hun nylig oppdaget at det går an å rulle seg i sneen og synes det er kjempefestlig, så når hun finner ut at det er deilig å bade en varm sommerdag, kommer hun da til å rulle seg i alle søledammer til sommeren..?

1-årsdagen ble stort sett forbigått i stillhet, men Sassy blir så skjemt bort i det daglige, med kos og oppmerksomhet, og oksemuskler, grisehaler og diverse i ny og ne, så jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Naboens sønn på 7-8 år hadde selskap for deres hund da han ble 2 år, med kake og masse kompiser på besøk, men for meg som singel kvinne i trettiårene, så ville ikke det vært søtt og morsomt om jeg gjorde det, men heller litt trist og patetisk, hehe.

Apropos naboens hund Hugo, så er han og Sassy kjempebegeistret for hverandre, så selvfølgelig, nå når det er snø og gjerdene ikke er like høye som vanlig, så oppdaget han at det går an å hoppe over. Så nå er han visstnok over titt og ofte, også når jeg ikke er hjemme, hehe. Sassy har ikke vært over i deres hage ennå, men hun har hoppet over gjerdet ut på veien... Første gangen tror jeg det var fordi naboen gikk ut med hunden, for jeg hørte at det gikk i en dør, og Sassy ble helt gal, bykset rundt og bjeffet og bjeffet, akkurat som om at hun ropte på Hugo, før det kulminerte i at hun kravlet seg over gjerdet og svinset rundt på veien, helt forstyrret. Heldigvis bor vi i en rolig gate, men det er ikke så langt ned til trikken og mer trafikk, så jeg ønsker jo ikke at hun skal gjøre det til en vane. Hun kom seg over ved en annen anledning også, da oppdaget jeg det ikke før hun var borte, og jeg måtte ut på veien og hente henne. Etter det måtte hun være i bånd ute, og jeg fikk tatt henne på fersk gjerning neste gang hun hadde tenkt seg over. Jeg rykket i båndet og sa strengt Nei!, og hun så forvirret på meg. Vofforno? Kan jeg ikke gå over der? Hun har ikke prøvd seg flere ganger, men jeg gleder meg til snøen smelter, og gjerdene blir høyere igjen!

Ellers har vi så smått begynt å jogge. Jeg er egentlig temmelig lat og bedagelig av meg, så det var en del av tanken bak å kjøpe hund; å få en turkamerat som tvinger meg opp av sofaen og i aktivitet. Så nå som Sassy har passert ett år, og snøen er på tur å forsvinne, så har jeg motet meg opp til å begynne med det jeg har hatet i alle år. Og faktisk synes jeg at det er litt morsomt. Vi har bare vært på to små joggeturer hittil, men Sassy er kjempeflink, traver lett foran meg uten å dra i båndet og hopper ikke opp etter båndet, hun er bare helt eksemplarisk. Unntatt når vi nærmer oss enden av løypa vår, da napper hun meg litt i buksebenet, jeg vet ikke om det er fordi hun vil løpe lengre, eller hva, men hun gir seg med en gang jeg sier nei eller knurrer litt.

Vi er fortsatt på lydighetstrening med Retrieverklubben en gang i uka, og det er veldig kjekt. Sassy synes det er kjempemorsomt, og blir veldig ivrig når vi nærmer oss treningsområdet, men hun kan også bli litt frustrert når vi er der, fordi det blir en del venting. I hverdagen prøver jeg å sysselsette henne på ulike måter, for øyeblikket lærer hun rull rundt, hun lukker skapdører, skuffer og dører, sitter bamse, henter sokker til meg når jeg henger opp klær, og vi trener på plass, å gå vendinger, bli og sånt. I tillegg er det greit å ha flere mulige ruter å gå tur, jeg ser at hun kjeder seg hvis vi går samme løypa flere dager på rad. Så det å sysselsette henne holder også min hjerne aktiv!:-)

De evige øyeinfeksjonene...

ser ut til å være et tilbakelagt kapittel!:-) Før har det vært sånn at dersom jeg ikke skylte Sassys øyne minst hver morgen, fikk hun infeksjon med masse tjukt puss og kraftig røde slimhinner, veterinærbesøk og antibiotikadråper, men nå har jeg ikke skylt øynene hennes siden i romjula. Det ser fortsatt bra ut, og jeg krysser fingrene for at det holder seg slik!

Nå er Sassy snart 11 mnd, og selv om hun helt tydelig er en valp fortsatt, så virker det (bank i bordet) som at den verste puberteten er over. Den store utfordringen den siste tiden har vært innkalling når det er andre hunder rundt oss, men i går var vi på hundejordet i Frognerparken, og under over alle undre, når jeg ropte på henne, så kom hun! Det ble ikke helt vellykket, fordi de andre hundene avskjærte henne, men tidligere har det vært omvendt; Sassy har vært døv for mine rop, og når andre eiere har ropt på sine hunder, så har Sassy løpt imellom og hengt i ørene deres, så de ikke har kommet seg til eieren sin. I tillegg hadde jeg en liten åpenbaring da vi skulle gå derfra, for da ville Sassy helst følge med en kjempekul dobermanvalp og hans eier, men jeg gjemte meg bak et tre, og ropte igjen. Og når hun da ikke så meg lenger, kom hun løpende! Det var virkelig en lyspære over hodet mitt i det øyeblikket.

Hun har ikke fått løpetid ennå, men det er leeenge siden hun begynte å "markerings-tisse" ute på tur, og i det siste syns jeg hun har vært mer kosete, og vasket seg mye mer og mer "intenst" enn hun pleier, så det er antagelig ikke lenge før nå. Hvis ikke det er bare jeg som ser det jeg vil se, da. Men hun er mye roligere enn før, hun er godt fornøyd med å ligge ved siden av meg i sofaen mens jeg ser på tv (eller blogger), og når jeg dusjer tasser hun bare inn på rommet mitt og legger seg i senga. Senga ja, man er da bortskjemt, må vite. Hvis ikke hun synes at det virkelig er på tide å gå ut på tur da. Da kan jeg når jeg kommer ut fra badet finne henne i trappa ned til første etasje, der ligger hun på et trappetrinn, med rumpa på den bredeste delen av trinnet og hodet og forpotene på den smaleste får hun akkurat plass. Merkelige hunden min...

Men det betyr ikke at hun er rolig hele tida, det er full fart når vi er ute. Hun synes det er kjempeartig når jeg kaster snøballer, da bykser hun gjennom snøen, selv om den er så dyp at hun nesten blir helt begravd. Og når hun leker med andre hunder er det morsomste å løpe, løpe, løpe. I Frognerparken i går virket det som at hun løp med de andre hundene etter tur, hun bare fant en ny en å løpe med når noen ble lei. Da vi gikk derfra var den svarte hunden helt grå, av all snøen som var omtrent frosset fast i pelsen. Da var det ikke så kult å måtte ta bussen hjem, med en våt, kald og trett hund, som attpåtil kastet opp inne i bussen.

Det er fortsatt mer bjeffing enn jeg liker når hun ser folk gå forbi på gata, men jeg innbiller meg at det er mindre enn før. Jeg prøver å si rolig og strengt nei når hun boffer på folk i vinduet, og rose når hun bare ser, og ikke boffer, så det skal nok gå seg til etterhvert. Problemet er å finne balansen mellom når hun faktisk varsler, og når hun egentlig bare kjeder seg, og boffer for å få oppmerksomhet. Men men, det har blitt bedre, de siste dagene har jeg til og med tatt sjansen på å ha henne løs i hagen. Det er ganske lenge siden sist, fordi hun stadig satte i gang med et "Vovvovvovvovvov!", og en gira portis er ikke så lett å få tak i, så spretten og kjapp som de er, så jeg har hatt langline på henne for i det hele tatt å kunne få tak i henne uten at det ble jakt (lek) utav det hvis hun satte igang. Jeg har prøvd å være oppmerksom på henne hele tiden når vi er ute i hagen, og korrigere før det eskalerer, og rose hvis hun da er rolig, så nå stopper hun som oftest opp og ser på meg hvis det går noen forbi. Jeg kaller henne inn, roser og gir godbit. Det går fremover!

Nå er det ikke bare lykke hele tiden da. Det er fortsatt episoder med litt utagering, jeg tror det er at det blir litt for mye for henne iblant, f.eks. når vi er på trening og det er andre hunder der, og jeg vil at Sassy skal være flink og fokusert på meg, mens hun heller vil leke med de andre. Da kan hun få anfall og slite i jakka mi el.l. Jeg har fått mange tips, alt fra å overse det, til å si klart ifra at det ikke er akseptabelt. Etter å ha prøvd det meste er det jeg synes fungerer best å si fra, brått og kjapt, med et skarpt NEI og å ta tak i henne, slippe med en gang, og så overse/late som ingenting. Ikke sånn at det gjør vondt, men sånn at hun blir litt forundret. Litt sånn "Jøss, kan du gjøre sånn? Jeg som trodde du bare var rivesliteleken min..." Da går det lang tid før hun glemmer seg igjen, og må få ny beskjed.

Forresten så tror jeg at jeg har verdens smarteste hund. Pga. det grusomme veisaltet prøver jeg å smøre Sassys poter med potevoks før vi går tur. Innimellom glemmer jeg det, og får like dårlig samvittighet hver gang, når hun humper avgårde på tre poter. Det har aldri vært noe problem å smøre potene, det virker som at Sassy ikke bryr seg noe særlig om den salven, men i dag ble jeg skikkelig imponert: Jeg satte meg på gulvet med tuben i hånda, Sassy satte seg foran meg, og løftet den ene forpoten, uten at jeg sa noenting. Jeg smurte, slapp den, og hun løftet den andre forpoten. Jeg smurte den, og ba henne legge seg, og hun la seg på siden, så jeg kom til under bakpotene! Da var jeg så overrasket, "Ååååh, snusk, har du skjønt det? Smøring bra, ikke smøring au?" Så lett har det aldri gått før.
Apropos smart, jeg har egentlig ikke trent så mye på å gå fot, men jeg har trent en del kontakt og på plass i det siste, og plutselig er Sassy blitt kjempeflink å gå fot. Ulempen er at hun gjør det helt av seg selv, og krever godbit for det ved å puffe meg litt i hånda med snuten, og hvis det ikke hjelper begynner hun å nappe i votten min... I begynnelsen var jeg litt usikker på hva jeg skulle gjøre, for det er jo positiv oppførsel som bør oppmuntres, men ikke det at hun selv krever godbit. Så jeg la på en kommando, gikk litt lenger, og hun fikk belønning, og gradvis har jeg begynt å overse det når hun finner på det av seg selv, og istedet tar jeg initiativet til gå fot litt oftere. Det ser ut som hun begynner å skjønne tegninga.

Søndag var vi på hundeutstilling i regi av schnauzerklubben, som miljøtrening. Det var morsomt, mange portiser ble stilt ut, og det var selvfølgelig flest svarte, med og uten hvite tegninger, men også noen brune, og én helt lys! Den var kremfarget, vil jeg tro, og fryktelig fin!
På utstillingen kjøpte jeg en ny børste, og det som før kunne være en kamp, går nå som en lek. Før protesterte Sassy veldig på å bli børstet, nå ligger hun nesten helt rolig, og ser ut som at hun nyter det. Og da kjøpte jeg endatil ikke den helt fantstiske Les Pooch-børsten, som jeg fikk prøve, men som kostet over fem hundre kroner. Kanskje neste gang...
Jeg kjøpte også en shampo for svart pels, og en aprikosbalsam som ifølge salgsdamen var helt fantastisk. Den kunne jeg godt bruke selv også, hun brukte bare den selv, sa hun. Så i morges måtte jeg le da jeg oppdaget at balsamflaska mi begynner å bli tom, det er ikke så farlig, jeg har jo hundebalsamen, tihi.

AAARGH! Nå har jeg sittet i masse timer for å få til å skrive et innlegg, og legge til bilder med kommentarer på rette plassen, men jeg får rett og slett ikke til! Så jeg har lagt bare bildene for seg, og skriver litt for seg...

Juleferien er over for lengst, og livet er tilbake i sin vante rutine. Det var deilig med ferie, men litt slitsomt også, med alt som var nytt. Dvs, Sassy, hehe. Jeg var kjempenervøs før flyturen nordover, men det gikk overraskende bra. Flyet var selvfølgelig en time forsinket, og jeg ble ikke mindre engstelig av det, akkurat. Og jeg som vanligvis synes det er morsomt med litt turbulens (da kjenner du virkelig at du flyr, på en måte), stivnet nå ved den minste bevegelse, og tenkte "Herregud, Sassy!" Medpassasjerer trodde sikkert jeg var livredd for å fly!

Da vi landet på Bardufoss var pappa der for å hente oss, men jeg var nok ganske åndsfraværende, tenkte bare på hvordan det hadde gått med hunden. Og endelig åpnet de dørene til spesialbagasjeutleveringa, og der var hun! Overraskende rolig, men selvfølgelig glad for å bli sluppet ut av buret.

Det var deilig å ha fri, vi slappet av med familien, gikk turer og prøvde å unngå bråk mellom Sassy og pappas to katter. Jeg var nok litt pysete, ville helst ikke slippe dem for nært innpå hverandre, for jeg var redd for katteklør mot hundeøyne, og Sassy var i bånd da kattene var nede. Men stort sett var kattene oppe i 2. etasje, med ei barnegrind ved foten av trappa, for å gi kattene et trygt sted å stikke seg unna. Sassy syntes nok det var litt slitsomt med så mange mennesker å passe på på én gang, stadig vekk var det noen som reiste seg og gikk på kjøkkenet/badet/ut, og Sassy måtte reise seg og følge etter.

Julaften gikk veldig bra, Sassy fikk en pakke med et lekebein med masse godbiter inni, så hun var opptatt med det mens vi pakket opp gavene våre.

I romjula tok vi hurtigruta fra Finnsnes til Honningsvåg. Det var ganske så kjedelig, for det var superstrengt med dyr på båten. Sassy fikk kun være på hundelugaren vår, og ikke på dekk engang, pga. evt. allergi hos andre passasjerer. Jeg vurderte å si at hun er allergivennlig, men det hadde nok ikke nyttet. Så da var vi på lugaren i ett døgn, bare med korte turer på land for å tisse når vi var i havn. Jeg lurer på hva som foregår i hodet på en hund i sånne situasjoner, hun kommer på land og tenker "Hm, her har jeg aldri vært før", og så går vi på lugaren ei stund, og så på land igjen, og "Hm, her har jeg aldri vært før?" Men det spørs vel om de tenker så mye, tihi.

I Honningsvåg ble vi møtt av mamma og familien, og det var hilserunde på kaia, før vi kom hjem til Balder, deres Welsh Springer Spaniel. Han er ca 2 år, og skulle selvfølgelig markere seg overfor Sassy, og prøvde å ri på henne nesten hele dagen. Sassy sa klart ifra at det ikke var akseptabelt, men Balder nektet å ta et hint, så til slutt måtte jeg også gå imellom og korrigere ham. Etterhvert roet det seg, og det morsomste er at etter at vi hadde vært der i noen dager, prøvde Sassy å ri på ham også. Riktignok på hodet hans, men han skjønte sikkert hva hun mente!;-) De ble kjempegode venner, jeg vurderte nesten å ta han også med da vi reiste.

Vi var også på besøk hos tante, der var deres Tervueren Nico, katta Ozzy, og kusina mi sin Tervueren Nemi. Der fikk Sassy virkelig kjørt seg. Hundene skulle ikke la henne få fred, og jeg som syntes hun var så stor sammen med Balder, syntes plutselig hun virket bittelita, så jeg gikk imellom iblant, og lot henne få legge seg mens jeg passet på at de andre hundene ikke plaget henne. Jeg følte meg litt overbeskyttende, men jeg ville ikke at det skulle bli mer stressende for henne enn nødvendig, hun er jo fortsatt ung... Men Sassy fikk i hvertfall hilse på katta, for han er mer vant til hunder, og Sassy var så opptatt av hundene at hun ikke stresset så mye med katta, så det var bra.

Nyttårsaften gikk jeg og mamma en lang tur med hundene på ettermiddagen, og på kvelden hadde vi besøk av et nabopar og deres Irish Soft-Coated Wheaten Terrier. Denne hunden og mammas hund går plutselig ikke så godt overens lenger, så Balder ble forvist til soverommet mens de var der. Sassy syntes rakettene var litt forstyrrende og mistenkelige i begynnelsen, men jeg latet som om det var helt normalt, og det gikk egentlig ganske greit. Frem til midnatt, da var naboenes hund ganske stressa, og det begynte å smitte litt over på Sassy. At det på et tidspunkt hørtes ut som det var krig på yttersia gjorde ikke saken bedre, så jeg gikk inn på rommet til Balder med Sassy, og der tok vi livet med ro mens det stod på som verst.

På nyåret hadde vi fly fra Alta og nedover, og det endte opp med at vi tok buss fra Honningsvåg til Alta, en tur som tar over tre timer. Sassy var kjempeflink, lå rolig ved føttene mine hele tia. I Alta overnattet vi ei natt hos kusina mi, hun med Tervueren-tispa Nemi, og hundene herjet hele ettermiddagen.Men neste dag virket det som Sassy var sliten og lei av all reisinga og stadig miljøskifte stakkars, for da Nemi yppet til lek/dominans snudde Sassy ryggen til og ville bare sove.

Så det var godt å komme hjem igjen, selv om huset var pissekaldt, og vi var 6 timer forsinket (flyet ble innstilt, vi fikk et seinere fly, og landet på Gardermoen kl ett på natta). Det virker ikke som at Sassy har tatt skade av å reise med fly heller. Da vi kom hjem satte jeg opp reiseburet på stua, og allerede dagen etter at vi kom hjem gikk hun helt av seg selv inn der og la seg, og har fortsatt med det, så det er jeg veldig fornøyd med. Men nå er det heldigvis lenge til neste gang det blir aktuelt for oss å reise med fly igjen!