Nå er Sassy snart 11 mnd, og selv om hun helt tydelig er en valp fortsatt, så virker det (bank i bordet) som at den verste puberteten er over. Den store utfordringen den siste tiden har vært innkalling når det er andre hunder rundt oss, men i går var vi på hundejordet i Frognerparken, og under over alle undre, når jeg ropte på henne, så kom hun! Det ble ikke helt vellykket, fordi de andre hundene avskjærte henne, men tidligere har det vært omvendt; Sassy har vært døv for mine rop, og når andre eiere har ropt på sine hunder, så har Sassy løpt imellom og hengt i ørene deres, så de ikke har kommet seg til eieren sin. I tillegg hadde jeg en liten åpenbaring da vi skulle gå derfra, for da ville Sassy helst følge med en kjempekul dobermanvalp og hans eier, men jeg gjemte meg bak et tre, og ropte igjen. Og når hun da ikke så meg lenger, kom hun løpende! Det var virkelig en lyspære over hodet mitt i det øyeblikket.

Hun har ikke fått løpetid ennå, men det er leeenge siden hun begynte å "markerings-tisse" ute på tur, og i det siste syns jeg hun har vært mer kosete, og vasket seg mye mer og mer "intenst" enn hun pleier, så det er antagelig ikke lenge før nå. Hvis ikke det er bare jeg som ser det jeg vil se, da. Men hun er mye roligere enn før, hun er godt fornøyd med å ligge ved siden av meg i sofaen mens jeg ser på tv (eller blogger), og når jeg dusjer tasser hun bare inn på rommet mitt og legger seg i senga. Senga ja, man er da bortskjemt, må vite. Hvis ikke hun synes at det virkelig er på tide å gå ut på tur da. Da kan jeg når jeg kommer ut fra badet finne henne i trappa ned til første etasje, der ligger hun på et trappetrinn, med rumpa på den bredeste delen av trinnet og hodet og forpotene på den smaleste får hun akkurat plass. Merkelige hunden min...

Men det betyr ikke at hun er rolig hele tida, det er full fart når vi er ute. Hun synes det er kjempeartig når jeg kaster snøballer, da bykser hun gjennom snøen, selv om den er så dyp at hun nesten blir helt begravd. Og når hun leker med andre hunder er det morsomste å løpe, løpe, løpe. I Frognerparken i går virket det som at hun løp med de andre hundene etter tur, hun bare fant en ny en å løpe med når noen ble lei. Da vi gikk derfra var den svarte hunden helt grå, av all snøen som var omtrent frosset fast i pelsen. Da var det ikke så kult å måtte ta bussen hjem, med en våt, kald og trett hund, som attpåtil kastet opp inne i bussen.

Det er fortsatt mer bjeffing enn jeg liker når hun ser folk gå forbi på gata, men jeg innbiller meg at det er mindre enn før. Jeg prøver å si rolig og strengt nei når hun boffer på folk i vinduet, og rose når hun bare ser, og ikke boffer, så det skal nok gå seg til etterhvert. Problemet er å finne balansen mellom når hun faktisk varsler, og når hun egentlig bare kjeder seg, og boffer for å få oppmerksomhet. Men men, det har blitt bedre, de siste dagene har jeg til og med tatt sjansen på å ha henne løs i hagen. Det er ganske lenge siden sist, fordi hun stadig satte i gang med et "Vovvovvovvovvov!", og en gira portis er ikke så lett å få tak i, så spretten og kjapp som de er, så jeg har hatt langline på henne for i det hele tatt å kunne få tak i henne uten at det ble jakt (lek) utav det hvis hun satte igang. Jeg har prøvd å være oppmerksom på henne hele tiden når vi er ute i hagen, og korrigere før det eskalerer, og rose hvis hun da er rolig, så nå stopper hun som oftest opp og ser på meg hvis det går noen forbi. Jeg kaller henne inn, roser og gir godbit. Det går fremover!

Nå er det ikke bare lykke hele tiden da. Det er fortsatt episoder med litt utagering, jeg tror det er at det blir litt for mye for henne iblant, f.eks. når vi er på trening og det er andre hunder der, og jeg vil at Sassy skal være flink og fokusert på meg, mens hun heller vil leke med de andre. Da kan hun få anfall og slite i jakka mi el.l. Jeg har fått mange tips, alt fra å overse det, til å si klart ifra at det ikke er akseptabelt. Etter å ha prøvd det meste er det jeg synes fungerer best å si fra, brått og kjapt, med et skarpt NEI og å ta tak i henne, slippe med en gang, og så overse/late som ingenting. Ikke sånn at det gjør vondt, men sånn at hun blir litt forundret. Litt sånn "Jøss, kan du gjøre sånn? Jeg som trodde du bare var rivesliteleken min..." Da går det lang tid før hun glemmer seg igjen, og må få ny beskjed.

Forresten så tror jeg at jeg har verdens smarteste hund. Pga. det grusomme veisaltet prøver jeg å smøre Sassys poter med potevoks før vi går tur. Innimellom glemmer jeg det, og får like dårlig samvittighet hver gang, når hun humper avgårde på tre poter. Det har aldri vært noe problem å smøre potene, det virker som at Sassy ikke bryr seg noe særlig om den salven, men i dag ble jeg skikkelig imponert: Jeg satte meg på gulvet med tuben i hånda, Sassy satte seg foran meg, og løftet den ene forpoten, uten at jeg sa noenting. Jeg smurte, slapp den, og hun løftet den andre forpoten. Jeg smurte den, og ba henne legge seg, og hun la seg på siden, så jeg kom til under bakpotene! Da var jeg så overrasket, "Ååååh, snusk, har du skjønt det? Smøring bra, ikke smøring au?" Så lett har det aldri gått før.
Apropos smart, jeg har egentlig ikke trent så mye på å gå fot, men jeg har trent en del kontakt og på plass i det siste, og plutselig er Sassy blitt kjempeflink å gå fot. Ulempen er at hun gjør det helt av seg selv, og krever godbit for det ved å puffe meg litt i hånda med snuten, og hvis det ikke hjelper begynner hun å nappe i votten min... I begynnelsen var jeg litt usikker på hva jeg skulle gjøre, for det er jo positiv oppførsel som bør oppmuntres, men ikke det at hun selv krever godbit. Så jeg la på en kommando, gikk litt lenger, og hun fikk belønning, og gradvis har jeg begynt å overse det når hun finner på det av seg selv, og istedet tar jeg initiativet til gå fot litt oftere. Det ser ut som hun begynner å skjønne tegninga.

Søndag var vi på hundeutstilling i regi av schnauzerklubben, som miljøtrening. Det var morsomt, mange portiser ble stilt ut, og det var selvfølgelig flest svarte, med og uten hvite tegninger, men også noen brune, og én helt lys! Den var kremfarget, vil jeg tro, og fryktelig fin!
På utstillingen kjøpte jeg en ny børste, og det som før kunne være en kamp, går nå som en lek. Før protesterte Sassy veldig på å bli børstet, nå ligger hun nesten helt rolig, og ser ut som at hun nyter det. Og da kjøpte jeg endatil ikke den helt fantstiske Les Pooch-børsten, som jeg fikk prøve, men som kostet over fem hundre kroner. Kanskje neste gang...
Jeg kjøpte også en shampo for svart pels, og en aprikosbalsam som ifølge salgsdamen var helt fantastisk. Den kunne jeg godt bruke selv også, hun brukte bare den selv, sa hun. Så i morges måtte jeg le da jeg oppdaget at balsamflaska mi begynner å bli tom, det er ikke så farlig, jeg har jo hundebalsamen, tihi.