Ett og et halvt år er gått...

Ja, nå er det faktisk halvannet år siden lille Sassysnuppa kom til meg. Og jeg må si, jeg er kjempefornøyd! Joda, det har vært tider da jeg har tenkt "Hva i all verden er det jeg har gjort, jeg har jo ikke snøring på hva jeg holder på med?!", men hun og jeg har funnet ut av det meste sammen. Nå føler jeg at vi er inne i en svært god periode, og den perioden blir bare lengre og lengre...:-)

Selvfølgelig er ikke alt perfekt, vi har fortsatt noen småting å bli enige om, f.eks. kan Sassy fortsatt bli litt atal dersom ting ikke skjer sånn som hun vil, men det blir sjeldnere og sjeldnere. Nå er det stort sett bare en gang iblant, f.eks. hvis vi er på et jorde her i nærheten der vi pleier å kaste ball, og jeg faktisk ikke har tenkt å kaste ball akkurat den dagen, da kan hun få et trassanfall. Og med tiden har jeg lært meg noen nyttige triks, sånn som på innkalling, som stort sett sitter fint, men dersom det feiler helt; Sassy er blitt kjempeglad i tennisballer, så jeg har bestandig en tennisball i lomma, og tar jeg den frem så kommer hun som et skudd, tihi.

Alle kan vel være enig i at det å kjøpe hund er en egoistisk handling, så jeg innrømmer gjerne at det beste ved å ha Sassy i huset, er å bestandig ha noen der som er trivelig selskap, og som bestandig er glad, og glad i meg, ikke minst. Det er ingenting som å komme hjem til en liten frøken som er så glad at hun ikke vet hvilket ben hun skal stå på, eller å sovne med henne under dyna sammen med meg, eller å våkne med henne bak ryggen min i senga (det blir fort for varmt under dyna). Til og med de gangene jeg sovner på sofaen (jeg har "laken-skrekk", og sliter iblant med å legge meg hvis jeg ikke MÅ stå opp tidlig neste dag), og jeg våkner av en våt snute i ansiktet, en utålmodig pote som slår meg på skulderen og misfornøyd piping, så er det bare kos, og jeg er sååå glad det er nettopp hun som vekker meg!:-) For øyeblikket ligger vi på hver vår sofa og sløver, hun på to-setern og jeg på hjørnesofaen, etter at vi i ettermiddag fulgte Akerselva oppover fra sentrum og hjem, en to-timers tur med masse inntrykk underveis, og vi er skjønt enige om at livet egentlig er helt ok!

Et resultat av at jeg er alene med henne er at hun er blitt flink til å forstå mitt språk, både kroppsspråk og ikke minst verbalt. Jeg snakker med henne hele tiden, og da blir det jo gjerne til at det er noen ting jeg gjentar en del ganger, fordi jeg sier det som er naturlig for meg i den situasjonen, uten å tenke over at det nødvendigvis skal være en kommando. Jeg har ikke egentlig trent inn "Stå", men plutselig oppdaget jeg at Sassy kunne "Vent". Hvis vi har stoppet opp på tur og kastet ball, og hun får bære den videre et stykke, og jeg spør "Skal jeg ta den?", så legger hun den villig på bakken med en gang, og jeg putter den i lomma. Hjemme følger hun normalt etter meg overalt, men hvis jeg skal på do (oppe i andre etasje), så sier jeg det høyt, og hun gidder ikke følge etter meg. Det er litt morsomt hvis jeg begynner å tenke over alle de små tingene hun forstår i det daglige, uten at det har vært gjennomtenkt fra min side.

Ellers står alt bra til, Sassy lærte å svømme i sommer, vha. en tennisball og meg i badetøy, hun er A på HD og AD, vi trener en del på ulike triks og lydighet, men ikkeno "seriøst", jeg har kjøpt sykkel og vært på noen turer med Sassy, og hver torsdag møter vi hundegjengen, fra fire til åtte hunder hver uke, alt fra dvergpinscher til leonberger. En stund virket hun litt ukomfortabel med at det var så mange hunder, og holdte seg mest ved oss menneskene, men nå begynner det å bli bedre, hun løper rundt og leker med de andre.

Men som sagt, jeg er alene med Sassy, og jeg føler ikke at det er optimalt, verken for henne, eller (ikke minst) for meg. Etter som tiden har gått har det meste av mitt nettverk her i Oslo forsvunnet, noen har flyttet fra byen, noen har jeg helt udramatisk mistet kontakten med, og ei (min beste venninne her i byen, som jeg var så dum å flytte sammen med, alle vet jo at det betyr trøbbel) har jeg blitt uvenner med. Å skaffe et nytt nettverk er ikke så fort gjort, spesielt ikke når jeg har hund, og blir så bundet. Og etter at familien etter tur har vært på besøk her i sommer, innser jeg hvor mye jeg savner jeg savner det å ha familien rundt meg. Så nå vurderer jeg å flytte til Troms... Jeg tror det vil være bedre for Sassy også, hun er så menneskekjær, og synes det er kjempefestlig når vi har besøk, noe som dessverre skjer altfor sjeldent som det er nå. Og dersom jeg trives bedre, vil det også være bra for henne. Så det går nok mot flytting for oss, jeg må bare finne en jobb og et sted å bo først...