Og nå har hun falt for melon også. Jeg var hos en venninne nylig der katta hennes var veldig glad i melon, så det måtte selvfølgelig jeg også prøve å gi til min katt. Sisco likte det veldig godt, men da han ble lei ga jeg resten til Sassy, og hun syntes det var helt suverent. Så nå har hun smakt både honningmelon og cantaloupemelon, og mere skal det nok bli, rare hunden... ;-)
lørdag 22. oktober 2011
Matvaner
Jeg vet at det finnes en del merkelige lyster blant hunder der ute, og Sassy har noen, hun også. Selvfølgelig får hun slikke ren youghurt-begeret når jeg er ferdig med det, men det anser jeg som relativt normalt. Men i lang tid nå har vi hatt den vanen at når jeg koker spaghetti får Sassy en ukokt spaghetti eller to. Hun liker godt å knase dem i seg.
fredag 21. oktober 2011
Håj!
Nå er det virkelig lenge siden jeg har oppdatert her, jeg skjemmes nesten litt, og vet ikke helt hvor jeg skal begynne...
Ok, here it goes: Jeg og Sassy flyttet til Senja, eventyrøya i Troms, i februar. Først bodde vi i et hus rett bortfor pappa, sammen med lillesøsteren min. Da var Sassy på skitur for første gang, noe hun likte veldig godt. Når det passet sånn var hun helst løs, for med langline var det fort at Sassy sprang på feil side av en busk/tre, argh! Men Sassy er litt dum når det plutselig kommer andre folk der hun ikke forventer det, da kan hun skvette og bjeffe voldsomt, og skremme folk som ikke er vant til hunder, og i tillegg er det en del elg i området, og vi hadde en del flere nær-elg-opplevelser enn jeg liker. Sassy syntes selvfølgelig elg var veldig spennende...
Det var veldig greit å kunne stikke ned til pappa og familien når vi ville. De har to katter, hvorav den ene tolererer Sassy helt greit, mens den andre ikke er overvettes begeistret for henne, men Sassy var likevel med på besøk nesten hver gang jeg var der... Men uansett, dama som eier huset ville gjerne flytte hjem igjen, så da måtte vi finne en ny plass å bo. Vi fant heldigvis etterhvert en leilighet litt mer sentralt. En gammel, sliten leilighet, men relativt stor, og jeg har skjønt at med hund kan man ikke være kresen. De færreste vil leie ut til folk med hund, da er det bare helt uaktuelt, så da må man bare ta det man får...
Så her bodde søsteren min, Sassy og jeg. Vi menneskene fikk den fantastisk gode idéen å skaffe oss hver vår katt, og livet var godt. Men søstern min sliter med migrene og fibromyalgi, og har dermed ikke fullført videregående, og ikke noen jobb, så etterhvert ble det for tungt for henne å være alene her hele dagen mes jeg var på jobb, og kom hjem trøtt og sliten og lite sosial på ettermiddagen, så hun flyttet hjem til pappa og søsknene våre igjen. Så nå sitter vi her, Sassy, katten Sisco og jeg. Og vi har det egentlig ganske koselig!;-) Jo, det er nok kjedelig for Sassy mens jeg er på jobb, men hun har selskap av katten, i det minste. Og første pri for meg er å gi henne en ordentlig tur og selskap på ettermiddagen, så letter det litt på min dårlige samvittighet... ;-)
Nå er det ca fem mnd siden jeg fikk Sisco, og det går helt strålende. Jeg var kjempespent da kattene (min og søsterns) kom i hus med én ukes mellomrom. Og det var stressende, det må jeg innrømme. Jeg var skikkelig på tå-hev, for spesielt med Sisco var Sassy nesten litt FOR interessert i ham, ikke riktig så mye med søsteren min sin katt.
Det morsomste var at om kvelden var Sisco skikkelig kosen, og "kosetråkket" mye. Og prøvde å patte på Sassy... Mest bare på pelsen hennes generelt, ikke nødvendigvis i området rundt pattene. Men Sassy var overhodet ikke interessert i det! Så fortsatt i dag, når Sisco kommer for nært, og begynner å male, så flytter hun seg lengst mulig unna, for hun skal ikke ha noe av at han skal patte på henne!:p
Men samtidig kan hun være skikkelig "mamma" til tider; hun kan ligge lenge og rundvaske ham, spesielt ørene. Så jeg var litt spent da hun fikk løpetid i juni, om hun ville få noe innbilt svangerskap, men det gikk heldigvis helt fint. Nå har hun faktisk blitt mindre interessert i fremmede katter vi møter ute, det er mye lettere å få henne til å gå forbi dem, enn det var før.
Og jeg skjønner ikke hvordan det går an; ikke bare har jeg fått verdens fineste hund, men jeg har faktisk fått verdens fineste katt også!:p
Jeg har fortsatt ikke kjøpt bil, så det er vanskelig å delta på alt det Senja Hundeklubb har å by på. Dessverre. De har ulike treninger nesten hver ukedag; lydighet-, utstilling- og agilitytrening, det meste rimelig useriøst, men dog. Poenget for meg er bare å gjøre noe sammen med Sassy, både for å styrke båndet mellom oss, og for at hun skal få bryne seg litt mentalt i hverdagen. Men nå har vi i det minste fått kontakt med en dame i nabolaget som er på utstillingstreningene nesten hver uke, og som har plass til oss i bilen sin, yay! Så nå har vi vært på to treninger, og det føles godt. Det merktes godt første gangen at det var over et halvt år siden siste gangen vi (Sassy) var på treninga. Hun var kjempeukonsentrert i begynnelsen, og det var morsomt å se utviklingen, frem til hun var så fokusert på meg i slutten at det nesten var irriterende, hihi...
Tja, det var vel hovedpunktene frem til nå. La meg se, ja, hundeklubben, katten, bosituasjon. Ellers er det vel verdt å nevne at Sassy har badet en del i Storvannet oppfor her i sommer, og i sjøen for første gang. Hun er veldig glad i vann, men ikke like gira på å svømme bestandig. Jeg har måttet "lure" henne med å leke med en pinne først og gire henne opp, for så å kaste den uti for at hun skulle ville svømme ut og hente den. Ellers har det hendt at hun har vasset uti, men nektet å svømme for å hente ballen/pinnen. Men 1.oktober svømte hun siste gangen i år! Da var vannet temmelig kaldt, men det var tydelig at hun ville uti, så jeg kastet en pinne, og hun hev seg uti (nesten) uten å nøle! :-) Flinke snuppa.
Neste oppdatering kommer snart, da blir det nok bare en del bilder fra tiden som har gått siden vi flyttet, så skal jeg oppdatere litt oftere fremover. Jeg har faktisk vurdert å lage en fb-side for Sassy, jeg ser for meg at "dørstokkmila" for oppdateringer hadde vært kortere da, men jeg får meg ikke helt til det. Synes liksom det er litt patetisk å lage en fb-side for hunden sin... Eller..?
Ok, here it goes: Jeg og Sassy flyttet til Senja, eventyrøya i Troms, i februar. Først bodde vi i et hus rett bortfor pappa, sammen med lillesøsteren min. Da var Sassy på skitur for første gang, noe hun likte veldig godt. Når det passet sånn var hun helst løs, for med langline var det fort at Sassy sprang på feil side av en busk/tre, argh! Men Sassy er litt dum når det plutselig kommer andre folk der hun ikke forventer det, da kan hun skvette og bjeffe voldsomt, og skremme folk som ikke er vant til hunder, og i tillegg er det en del elg i området, og vi hadde en del flere nær-elg-opplevelser enn jeg liker. Sassy syntes selvfølgelig elg var veldig spennende...
Det var veldig greit å kunne stikke ned til pappa og familien når vi ville. De har to katter, hvorav den ene tolererer Sassy helt greit, mens den andre ikke er overvettes begeistret for henne, men Sassy var likevel med på besøk nesten hver gang jeg var der... Men uansett, dama som eier huset ville gjerne flytte hjem igjen, så da måtte vi finne en ny plass å bo. Vi fant heldigvis etterhvert en leilighet litt mer sentralt. En gammel, sliten leilighet, men relativt stor, og jeg har skjønt at med hund kan man ikke være kresen. De færreste vil leie ut til folk med hund, da er det bare helt uaktuelt, så da må man bare ta det man får...
Så her bodde søsteren min, Sassy og jeg. Vi menneskene fikk den fantastisk gode idéen å skaffe oss hver vår katt, og livet var godt. Men søstern min sliter med migrene og fibromyalgi, og har dermed ikke fullført videregående, og ikke noen jobb, så etterhvert ble det for tungt for henne å være alene her hele dagen mes jeg var på jobb, og kom hjem trøtt og sliten og lite sosial på ettermiddagen, så hun flyttet hjem til pappa og søsknene våre igjen. Så nå sitter vi her, Sassy, katten Sisco og jeg. Og vi har det egentlig ganske koselig!;-) Jo, det er nok kjedelig for Sassy mens jeg er på jobb, men hun har selskap av katten, i det minste. Og første pri for meg er å gi henne en ordentlig tur og selskap på ettermiddagen, så letter det litt på min dårlige samvittighet... ;-)
Nå er det ca fem mnd siden jeg fikk Sisco, og det går helt strålende. Jeg var kjempespent da kattene (min og søsterns) kom i hus med én ukes mellomrom. Og det var stressende, det må jeg innrømme. Jeg var skikkelig på tå-hev, for spesielt med Sisco var Sassy nesten litt FOR interessert i ham, ikke riktig så mye med søsteren min sin katt.
Det morsomste var at om kvelden var Sisco skikkelig kosen, og "kosetråkket" mye. Og prøvde å patte på Sassy... Mest bare på pelsen hennes generelt, ikke nødvendigvis i området rundt pattene. Men Sassy var overhodet ikke interessert i det! Så fortsatt i dag, når Sisco kommer for nært, og begynner å male, så flytter hun seg lengst mulig unna, for hun skal ikke ha noe av at han skal patte på henne!:p
Men samtidig kan hun være skikkelig "mamma" til tider; hun kan ligge lenge og rundvaske ham, spesielt ørene. Så jeg var litt spent da hun fikk løpetid i juni, om hun ville få noe innbilt svangerskap, men det gikk heldigvis helt fint. Nå har hun faktisk blitt mindre interessert i fremmede katter vi møter ute, det er mye lettere å få henne til å gå forbi dem, enn det var før.
Og jeg skjønner ikke hvordan det går an; ikke bare har jeg fått verdens fineste hund, men jeg har faktisk fått verdens fineste katt også!:p
Jeg har fortsatt ikke kjøpt bil, så det er vanskelig å delta på alt det Senja Hundeklubb har å by på. Dessverre. De har ulike treninger nesten hver ukedag; lydighet-, utstilling- og agilitytrening, det meste rimelig useriøst, men dog. Poenget for meg er bare å gjøre noe sammen med Sassy, både for å styrke båndet mellom oss, og for at hun skal få bryne seg litt mentalt i hverdagen. Men nå har vi i det minste fått kontakt med en dame i nabolaget som er på utstillingstreningene nesten hver uke, og som har plass til oss i bilen sin, yay! Så nå har vi vært på to treninger, og det føles godt. Det merktes godt første gangen at det var over et halvt år siden siste gangen vi (Sassy) var på treninga. Hun var kjempeukonsentrert i begynnelsen, og det var morsomt å se utviklingen, frem til hun var så fokusert på meg i slutten at det nesten var irriterende, hihi...
Tja, det var vel hovedpunktene frem til nå. La meg se, ja, hundeklubben, katten, bosituasjon. Ellers er det vel verdt å nevne at Sassy har badet en del i Storvannet oppfor her i sommer, og i sjøen for første gang. Hun er veldig glad i vann, men ikke like gira på å svømme bestandig. Jeg har måttet "lure" henne med å leke med en pinne først og gire henne opp, for så å kaste den uti for at hun skulle ville svømme ut og hente den. Ellers har det hendt at hun har vasset uti, men nektet å svømme for å hente ballen/pinnen. Men 1.oktober svømte hun siste gangen i år! Da var vannet temmelig kaldt, men det var tydelig at hun ville uti, så jeg kastet en pinne, og hun hev seg uti (nesten) uten å nøle! :-) Flinke snuppa.
Neste oppdatering kommer snart, da blir det nok bare en del bilder fra tiden som har gått siden vi flyttet, så skal jeg oppdatere litt oftere fremover. Jeg har faktisk vurdert å lage en fb-side for Sassy, jeg ser for meg at "dørstokkmila" for oppdateringer hadde vært kortere da, men jeg får meg ikke helt til det. Synes liksom det er litt patetisk å lage en fb-side for hunden sin... Eller..?
tirsdag 14. desember 2010
O løpetid med din glede...
Jeg holder på å bli smårar. Sassy fikk sin andre løpetid sist helg, og det har vært helt greit. Hun har ikke blødd så altfor mye og hun har vært kjempekosen. Ikkeno problem.
Men nå... I går var hun på dag 8 eller 9, og det var en tydelig forandring. Superstressa på tur, snuten i bakken hele tida, "hoppete" steg og brå bevegelser for å få med seg alle luktene, drar i bandet, og i det hele tatt helt forstyrret, jeg var nesten utslitt etter en halvtime, hehe. Så møtte vi en hannhund, og etter å ha spilt kostbar et halvt minutt eller så, brettet hun halen til side, og sa "Værsågod!" Tøsen...;-)
Og inne... Hun piper og piper og piper så jeg holder på å bli sprø. Hvis hun ikke ligger i sofaen og stirrer ut av vinduet i håp om at det skal komme en passende hannhund forbi. Eller, stryk det, en hvilken som helst hannhund, antagelig!
Men nå... I går var hun på dag 8 eller 9, og det var en tydelig forandring. Superstressa på tur, snuten i bakken hele tida, "hoppete" steg og brå bevegelser for å få med seg alle luktene, drar i bandet, og i det hele tatt helt forstyrret, jeg var nesten utslitt etter en halvtime, hehe. Så møtte vi en hannhund, og etter å ha spilt kostbar et halvt minutt eller så, brettet hun halen til side, og sa "Værsågod!" Tøsen...;-)
Og inne... Hun piper og piper og piper så jeg holder på å bli sprø. Hvis hun ikke ligger i sofaen og stirrer ut av vinduet i håp om at det skal komme en passende hannhund forbi. Eller, stryk det, en hvilken som helst hannhund, antagelig!
fredag 26. november 2010
Her sitter jeg, alene. Sassy er i nabohagen og leker med nabohunden, og der har hun vært i over en time allerede. Ute i kulda. Og jeg spretter opp med jevne mellomrom og sjekker kjøkkenvinduet for å se om hun står på trappa og vil inn, eller går opp i 2.etasje der det er et vindu som vender ut mot naboens hage, bare for å konstatere at de fortsatt leker og herjer, så fornøyde atte. Det er så uvant at Sassy ikke er her, at jeg vet ikke helt hva jeg skal finne på. Jeg håper nesten de blir lei snart...;-)
søndag 7. november 2010
Bilder
Det er helt utrolig hvordan bilder kan lyve, Sassy ser sååå underdanig ut her, men det er jo slett ikke tilfelle når det gjelder hennes store helt, Storm, som hun helst vil "banke" så mye som mulig.
MAMMA, MAMMA! Ikke gå fra mæ!!!
Bading i Frysja.
Sassy har allerede vært uti, men lillebror er litt mer skeptisk, tihi.
Hvaaaa? Det er en kjempefiiin pinne!
Mmmmm, "Bestemor" har spist appelsin, lukter godt!
Snuppa!
Ferdig å sminke dæ snart? Sjeeede mæ...
En ekte sofagris
Vaktbikkja.
Rast på tur rundt Maridalsvannet.
Det er mange måter å bruke en sofa på... ;-)
lørdag 6. november 2010
Ett og et halvt år er gått...
Ja, nå er det faktisk halvannet år siden lille Sassysnuppa kom til meg. Og jeg må si, jeg er kjempefornøyd! Joda, det har vært tider da jeg har tenkt "Hva i all verden er det jeg har gjort, jeg har jo ikke snøring på hva jeg holder på med?!", men hun og jeg har funnet ut av det meste sammen. Nå føler jeg at vi er inne i en svært god periode, og den perioden blir bare lengre og lengre...:-)
Selvfølgelig er ikke alt perfekt, vi har fortsatt noen småting å bli enige om, f.eks. kan Sassy fortsatt bli litt atal dersom ting ikke skjer sånn som hun vil, men det blir sjeldnere og sjeldnere. Nå er det stort sett bare en gang iblant, f.eks. hvis vi er på et jorde her i nærheten der vi pleier å kaste ball, og jeg faktisk ikke har tenkt å kaste ball akkurat den dagen, da kan hun få et trassanfall. Og med tiden har jeg lært meg noen nyttige triks, sånn som på innkalling, som stort sett sitter fint, men dersom det feiler helt; Sassy er blitt kjempeglad i tennisballer, så jeg har bestandig en tennisball i lomma, og tar jeg den frem så kommer hun som et skudd, tihi.
Alle kan vel være enig i at det å kjøpe hund er en egoistisk handling, så jeg innrømmer gjerne at det beste ved å ha Sassy i huset, er å bestandig ha noen der som er trivelig selskap, og som bestandig er glad, og glad i meg, ikke minst. Det er ingenting som å komme hjem til en liten frøken som er så glad at hun ikke vet hvilket ben hun skal stå på, eller å sovne med henne under dyna sammen med meg, eller å våkne med henne bak ryggen min i senga (det blir fort for varmt under dyna). Til og med de gangene jeg sovner på sofaen (jeg har "laken-skrekk", og sliter iblant med å legge meg hvis jeg ikke MÅ stå opp tidlig neste dag), og jeg våkner av en våt snute i ansiktet, en utålmodig pote som slår meg på skulderen og misfornøyd piping, så er det bare kos, og jeg er sååå glad det er nettopp hun som vekker meg!:-) For øyeblikket ligger vi på hver vår sofa og sløver, hun på to-setern og jeg på hjørnesofaen, etter at vi i ettermiddag fulgte Akerselva oppover fra sentrum og hjem, en to-timers tur med masse inntrykk underveis, og vi er skjønt enige om at livet egentlig er helt ok!
Et resultat av at jeg er alene med henne er at hun er blitt flink til å forstå mitt språk, både kroppsspråk og ikke minst verbalt. Jeg snakker med henne hele tiden, og da blir det jo gjerne til at det er noen ting jeg gjentar en del ganger, fordi jeg sier det som er naturlig for meg i den situasjonen, uten å tenke over at det nødvendigvis skal være en kommando. Jeg har ikke egentlig trent inn "Stå", men plutselig oppdaget jeg at Sassy kunne "Vent". Hvis vi har stoppet opp på tur og kastet ball, og hun får bære den videre et stykke, og jeg spør "Skal jeg ta den?", så legger hun den villig på bakken med en gang, og jeg putter den i lomma. Hjemme følger hun normalt etter meg overalt, men hvis jeg skal på do (oppe i andre etasje), så sier jeg det høyt, og hun gidder ikke følge etter meg. Det er litt morsomt hvis jeg begynner å tenke over alle de små tingene hun forstår i det daglige, uten at det har vært gjennomtenkt fra min side.
Ellers står alt bra til, Sassy lærte å svømme i sommer, vha. en tennisball og meg i badetøy, hun er A på HD og AD, vi trener en del på ulike triks og lydighet, men ikkeno "seriøst", jeg har kjøpt sykkel og vært på noen turer med Sassy, og hver torsdag møter vi hundegjengen, fra fire til åtte hunder hver uke, alt fra dvergpinscher til leonberger. En stund virket hun litt ukomfortabel med at det var så mange hunder, og holdte seg mest ved oss menneskene, men nå begynner det å bli bedre, hun løper rundt og leker med de andre.
Men som sagt, jeg er alene med Sassy, og jeg føler ikke at det er optimalt, verken for henne, eller (ikke minst) for meg. Etter som tiden har gått har det meste av mitt nettverk her i Oslo forsvunnet, noen har flyttet fra byen, noen har jeg helt udramatisk mistet kontakten med, og ei (min beste venninne her i byen, som jeg var så dum å flytte sammen med, alle vet jo at det betyr trøbbel) har jeg blitt uvenner med. Å skaffe et nytt nettverk er ikke så fort gjort, spesielt ikke når jeg har hund, og blir så bundet. Og etter at familien etter tur har vært på besøk her i sommer, innser jeg hvor mye jeg savner jeg savner det å ha familien rundt meg. Så nå vurderer jeg å flytte til Troms... Jeg tror det vil være bedre for Sassy også, hun er så menneskekjær, og synes det er kjempefestlig når vi har besøk, noe som dessverre skjer altfor sjeldent som det er nå. Og dersom jeg trives bedre, vil det også være bra for henne. Så det går nok mot flytting for oss, jeg må bare finne en jobb og et sted å bo først...
Selvfølgelig er ikke alt perfekt, vi har fortsatt noen småting å bli enige om, f.eks. kan Sassy fortsatt bli litt atal dersom ting ikke skjer sånn som hun vil, men det blir sjeldnere og sjeldnere. Nå er det stort sett bare en gang iblant, f.eks. hvis vi er på et jorde her i nærheten der vi pleier å kaste ball, og jeg faktisk ikke har tenkt å kaste ball akkurat den dagen, da kan hun få et trassanfall. Og med tiden har jeg lært meg noen nyttige triks, sånn som på innkalling, som stort sett sitter fint, men dersom det feiler helt; Sassy er blitt kjempeglad i tennisballer, så jeg har bestandig en tennisball i lomma, og tar jeg den frem så kommer hun som et skudd, tihi.
Alle kan vel være enig i at det å kjøpe hund er en egoistisk handling, så jeg innrømmer gjerne at det beste ved å ha Sassy i huset, er å bestandig ha noen der som er trivelig selskap, og som bestandig er glad, og glad i meg, ikke minst. Det er ingenting som å komme hjem til en liten frøken som er så glad at hun ikke vet hvilket ben hun skal stå på, eller å sovne med henne under dyna sammen med meg, eller å våkne med henne bak ryggen min i senga (det blir fort for varmt under dyna). Til og med de gangene jeg sovner på sofaen (jeg har "laken-skrekk", og sliter iblant med å legge meg hvis jeg ikke MÅ stå opp tidlig neste dag), og jeg våkner av en våt snute i ansiktet, en utålmodig pote som slår meg på skulderen og misfornøyd piping, så er det bare kos, og jeg er sååå glad det er nettopp hun som vekker meg!:-) For øyeblikket ligger vi på hver vår sofa og sløver, hun på to-setern og jeg på hjørnesofaen, etter at vi i ettermiddag fulgte Akerselva oppover fra sentrum og hjem, en to-timers tur med masse inntrykk underveis, og vi er skjønt enige om at livet egentlig er helt ok!
Et resultat av at jeg er alene med henne er at hun er blitt flink til å forstå mitt språk, både kroppsspråk og ikke minst verbalt. Jeg snakker med henne hele tiden, og da blir det jo gjerne til at det er noen ting jeg gjentar en del ganger, fordi jeg sier det som er naturlig for meg i den situasjonen, uten å tenke over at det nødvendigvis skal være en kommando. Jeg har ikke egentlig trent inn "Stå", men plutselig oppdaget jeg at Sassy kunne "Vent". Hvis vi har stoppet opp på tur og kastet ball, og hun får bære den videre et stykke, og jeg spør "Skal jeg ta den?", så legger hun den villig på bakken med en gang, og jeg putter den i lomma. Hjemme følger hun normalt etter meg overalt, men hvis jeg skal på do (oppe i andre etasje), så sier jeg det høyt, og hun gidder ikke følge etter meg. Det er litt morsomt hvis jeg begynner å tenke over alle de små tingene hun forstår i det daglige, uten at det har vært gjennomtenkt fra min side.
Ellers står alt bra til, Sassy lærte å svømme i sommer, vha. en tennisball og meg i badetøy, hun er A på HD og AD, vi trener en del på ulike triks og lydighet, men ikkeno "seriøst", jeg har kjøpt sykkel og vært på noen turer med Sassy, og hver torsdag møter vi hundegjengen, fra fire til åtte hunder hver uke, alt fra dvergpinscher til leonberger. En stund virket hun litt ukomfortabel med at det var så mange hunder, og holdte seg mest ved oss menneskene, men nå begynner det å bli bedre, hun løper rundt og leker med de andre.
Men som sagt, jeg er alene med Sassy, og jeg føler ikke at det er optimalt, verken for henne, eller (ikke minst) for meg. Etter som tiden har gått har det meste av mitt nettverk her i Oslo forsvunnet, noen har flyttet fra byen, noen har jeg helt udramatisk mistet kontakten med, og ei (min beste venninne her i byen, som jeg var så dum å flytte sammen med, alle vet jo at det betyr trøbbel) har jeg blitt uvenner med. Å skaffe et nytt nettverk er ikke så fort gjort, spesielt ikke når jeg har hund, og blir så bundet. Og etter at familien etter tur har vært på besøk her i sommer, innser jeg hvor mye jeg savner jeg savner det å ha familien rundt meg. Så nå vurderer jeg å flytte til Troms... Jeg tror det vil være bedre for Sassy også, hun er så menneskekjær, og synes det er kjempefestlig når vi har besøk, noe som dessverre skjer altfor sjeldent som det er nå. Og dersom jeg trives bedre, vil det også være bra for henne. Så det går nok mot flytting for oss, jeg må bare finne en jobb og et sted å bo først...
onsdag 16. juni 2010
Fight or flight?
Sassy er stort sett en happy-go-lucky liten frøken som kommer godt overens med alle, men av og til kan det bli tilløp til bråk... F. eks. så har vi blitt godt kjent med en leonberger-hann og wheaten terrier-tispe, som vi møter ofte for å leke med eller gå tur sammen. Disse to kjenner også en kastrert wheaten terrier-hanne, men han og Sassy har sjelden møttes. Antagelig er det grunnen til at det ble bråk for litt siden; begge føler at de er en del av flokken, men at den andre er ny, og de prøver å finne ut rangen seg imellom. Etter at han hadde sagt fra et par ganger om at Sassy skulle holde seg på behørig avstand, men hun fortsatte å provosere, så fløy de i tottene på hverandre... Dessverre klarte ikke eieren hans å ha nok is i magen til at de fikk funnet ut av ting, så vi gikk imellom og fikk stanset bråket, så neste gang de møtes blir det vel samme oppstyret på nytt. Jeg forstår eieren hans godt, forsåvidt. Det var mye lyd på dem begge, det hørtes stygt ut, men et lite sekund så det faktisk ut til å roe seg, før eieren hans nådde frem, og det brøt ut på nytt igjen. Neste gang vi møtes skal vi eierne være tøffere!
For noen dager siden møtte vi ei portis-tispe på 11 mnd. Eieren hennes kastet pinner uti vannet til henne, og selv om hundene kom godt overens og lekte fint sammen ellers, ble det selvfølgelig på et tidspunkt bråk om en pinne... Men selv om det hørtes stygt ut (mye lyd i disse porugiserne, gitt), så løste det seg av seg selv, og de lekt videre etterpå. Om enn noe nølende først...;-)
Men... I dag... Sassy har ikke blitt tøff nok til å svømme ennå, det er så skummelt når hun ikke når bunnen, så i dag tok jeg på meg badedrakten og gikk ned til Frysja, et vann rett ved her, for en svømmetime. Etterhvert fikk jeg henne til å "svømme" litt (plasket fortvilt med forlabbene, mens hun strakte bakbena ned mot bunnen), men hun var fortsatt utrygg, og ble litt stressa. Så plutselig fikk hun nok, og løp mot noen som satt i nærheten, med to hunder. Jeg løp etter, for hun nektet å høre, og så... Den ene hunden klikket, antagelig reagerte hun på at Sassy var så oppspilt og stressa, og etter et kort basketak lå Sassy på rygg og pep og pep, mens den andre stod over henne, med tennene i strupen på henne, og knurret og knurret, og så ikke ut til å ha noen planer om å slippe. Jeg avventet litt først, ville helst la det hele gå seg til uten at jeg blandet meg inn, men da jeg så dette kunne jeg ikke stå rolig og se på lengre. Sassy viste så tydelig at hun ga seg, uten at det hadde noen som helst effekt på den andre hunden, så jeg tok tak i bakbena på den andre, løftet dem opp, og fikk dratt henne unna. Et triks jeg helt tilfeldig har hørt av en venn en tid tilbake, og gjett om jeg er glad for det nå! Sassy løp unna, og kom til meg med en gang jeg ropte på henne, stakkars, og var selvfølgelig helt uskadet, men vi var nok lettere rystet, begge to. Men selvfølgelig, det var helt min feil, Sassy var løs, og for oppspilt til å høre da jeg ropte, så jeg sa selvfølgelig ingenting negativt til de andre hundeeierne, bare sa at det gikk bra og at det var min feil, og tok med meg Sassy tilbake til vannkanten der vi roet ned noen minutter før vi lekte litt mer i vannet, for at ikke den opplevelsen der skulle være det siste hun husket av seansen. Så nå har jeg opplevd det også. Og så håper jeg bare ikke det har noen ringvirkninger, med tanke på å møte andre hunder senere. Det virker heldigvis ikke sånn, ute på tur i kveld møtte vi en hund Sassy såvidt har hilst på tidligere, og hun oppførte seg akkurat som normalt!:-)
For noen dager siden møtte vi ei portis-tispe på 11 mnd. Eieren hennes kastet pinner uti vannet til henne, og selv om hundene kom godt overens og lekte fint sammen ellers, ble det selvfølgelig på et tidspunkt bråk om en pinne... Men selv om det hørtes stygt ut (mye lyd i disse porugiserne, gitt), så løste det seg av seg selv, og de lekt videre etterpå. Om enn noe nølende først...;-)
Men... I dag... Sassy har ikke blitt tøff nok til å svømme ennå, det er så skummelt når hun ikke når bunnen, så i dag tok jeg på meg badedrakten og gikk ned til Frysja, et vann rett ved her, for en svømmetime. Etterhvert fikk jeg henne til å "svømme" litt (plasket fortvilt med forlabbene, mens hun strakte bakbena ned mot bunnen), men hun var fortsatt utrygg, og ble litt stressa. Så plutselig fikk hun nok, og løp mot noen som satt i nærheten, med to hunder. Jeg løp etter, for hun nektet å høre, og så... Den ene hunden klikket, antagelig reagerte hun på at Sassy var så oppspilt og stressa, og etter et kort basketak lå Sassy på rygg og pep og pep, mens den andre stod over henne, med tennene i strupen på henne, og knurret og knurret, og så ikke ut til å ha noen planer om å slippe. Jeg avventet litt først, ville helst la det hele gå seg til uten at jeg blandet meg inn, men da jeg så dette kunne jeg ikke stå rolig og se på lengre. Sassy viste så tydelig at hun ga seg, uten at det hadde noen som helst effekt på den andre hunden, så jeg tok tak i bakbena på den andre, løftet dem opp, og fikk dratt henne unna. Et triks jeg helt tilfeldig har hørt av en venn en tid tilbake, og gjett om jeg er glad for det nå! Sassy løp unna, og kom til meg med en gang jeg ropte på henne, stakkars, og var selvfølgelig helt uskadet, men vi var nok lettere rystet, begge to. Men selvfølgelig, det var helt min feil, Sassy var løs, og for oppspilt til å høre da jeg ropte, så jeg sa selvfølgelig ingenting negativt til de andre hundeeierne, bare sa at det gikk bra og at det var min feil, og tok med meg Sassy tilbake til vannkanten der vi roet ned noen minutter før vi lekte litt mer i vannet, for at ikke den opplevelsen der skulle være det siste hun husket av seansen. Så nå har jeg opplevd det også. Og så håper jeg bare ikke det har noen ringvirkninger, med tanke på å møte andre hunder senere. Det virker heldigvis ikke sånn, ute på tur i kveld møtte vi en hund Sassy såvidt har hilst på tidligere, og hun oppførte seg akkurat som normalt!:-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)