Litt av hvert om ingenting

Her går dagene så fort at det er bare såvidt jeg klarer å henge med i svingene. Tenk at det er jul snart. Og tenk at det allerede er over 6 måneder siden Sassy kom hit! Livet har virkelig forandret seg. Nå dreier hverdagene seg om å gå på jobb, og skynde meg hjem til nurket etterpå, mens helgene er fine, da har vi maaange timer sammen. Selv om Sassys inntreden i mitt liv har innskrenket mitt sosiale liv noe, så er fordelene mange. Jeg får masse frisk luft, og har måttet snu om min b-menneske døgnrytme littegranne i det minste, for Sassy våkner jo tidlig selv om jeg har vært våken halve natta.
Og ikke minst gleden over den lille skapningen hver eneste dag. Verdens søteste smatting like før hun sovner, og den høye gjespen når hun står opp om morgenen, måten hun legger ørene inntil hodet og logrer med hele kroppen så hun ikke klarer å stå i ro når jeg kommer hjem fra jobb, og alle de andre småtingene.
Samtidig er også den dårlige samvittigheten konstant tilstede. Nå skal du være alene hjemme igjen, Nå er det lenge siden jeg har børstet deg/klipt klør/pusset tenner, Vi burde trent litt mer lydighet, osv...
Men som jeg ble "advart" om på forhånd, så blir det mye humor i hverdagen. Sånn som i høst da vi gikk rundt Frysja, og i vannkanten lå det tykt med løv, så det så nok ut som at det var fast grunn der. Sassy har enda ikke lært å svømme, hun bare vasser, men hun tok fart og hoppet utpå løvet. Jeg måtte kvele et lite rop idet hun forsvant under, og skynde meg å skryte masse da hun kom opp igjen og forskrekket plasket seg til land, og jeg gikk og lo for meg selv i minst et kvarter etterpå.
Eller når jeg plutselig finner en av lekene hennes oppå dvd-spilleren, eller hun har en flaske å leke med, og 5 ganger på like mange minutter triller den innunder sofaen så jeg må hente den frem til henne.
Nylig hadde vi besøk av fire venninner nordfra, og Sassy syntes det var kjempekult med en diger flokk i huset. Alle skulle sove på rommet mitt, vi var to i senga og tre på madrasser på gulvet, pluss én hund. På morgenen før vi menneskene våknet, var Sassy våken og tok runden blant alle jentene, jeg hørte bare den ene etter den andre hylte av en våt tunge i ansiktet eller at 18 kg Sassy landet oppå dem. Den neste natten sov jeg og Sassy på sofaen, så de andre skulle få sove ordentlig, tihi...
Som apporterende hund er noe av det morsomste Sassy vet ute på tur å finne noe å bære på. En pinne, eller noe søppel langsmed veien. Og hun er så stolt, med halen høyt hevet, og kjempelett i steget, og jeg sliter med å holde følge, for man får nemlig litt ekstra høyt tempo av å bære på noe. Sassy har lært seg å be om lov hvis det er noe hun vil undersøke nærmere som hun ikke når i båndet. Da snur hun seg og ser på meg, og kommer litt nærmere og ser på meg hvis hun fortsatt ikke får et "Værsågod". Som oftest får hun da lov, men ikke hver gang, og da er det også greit. Men den gangen en tidlig morgen, da hun insisterte på å gå litt bort fra stien, og dukket opp igjen med en tom ølboks, måtte jeg le. Hun er så økonomisk, den jenta.
Men nok "morslykke"-svada. Jeg skal prøve å oppdatere litt oftere fremover, nå er det så lenge siden at jeg vet ikke helt hvor jeg skal ta opp tråden, derav mye tankespinn istedet. I dag har vi vært innom Canis-banen i Frognerparken, der vi så på de agilityhindrene som stod ute. Det var begynt å mørkne, og det regnet, så det var ingen andre der, men Sassy fikk prøve seg på å gå opp og ned på hindrene. Vippehinderet var litt skummelt, men med litt oppmuntring og godbiter gikk det fint. Dit kommer vi til å dra flere ganger!