søndag 13. desember 2009

Fellestrening i lydighet, tussete eldre menn, og farer på tur

Nå har vi vært på to fellestreninger i lydighet med Retrieverklubben, og det er kjempegøy. Det heter seg liksom at det ikke vil være noen instruksjon der, og det er opp til hver enkelt å få en vellykket trening, men hittil har vi vært så få at vi har gjort alt i fellesskap, nesten som på et kurs. Det er vel julestria som gjør at det er få som møter opp. Men det er morsomt, jeg har følt at en del av kontakten mellom meg og Sassy har blitt litt svekket den siste tiden, men at det nå er på tur tilbake. Og etter jul blir det et ordentlig kurs på oss, helt klart.

Torsdags ettermiddag var vi en tur i byen i forbindelse med Obama-besøket. Ikke for å se Obama, men som miljøtrening for Sassy. Masse folk og fakkeltog og greier, og hun var kjempeflink. Vi stod rett ved fakkeltoget og drev kontakttrening, men bare 5 minutter eller så, for toget gikk så tett at folk nesten tråkket på Sassy eller holdte på å brenne håret mitt... Deretter gikk vi rundt blant alle menneskene og politifolkene en stund, før vi dro hjem.
Men det jeg synes er fascinerende er hvordan godt voksne og eldre menn reagerer på den lille frøkna. Når vi blir utsatt for et plutselig utfall av en forbipasserende, er det i størstedelen av tilfellene en eldre mann som hilser på Sassy. I forbifarten, uten at jeg forventer noe sånt, så bøyer de seg plutselig bare ned, og begynner å snakke til og klappe på eller leke med Sassy. Jeg vet ikke om den lille lekne pelsdotten minner dem om alt de har gått glipp av med sine egne barn, eller hva, men det vekker tydeligvis noe i dem. Det er selvfølgelig hyggelig at de er så begeistra for henne, men det hadde vært greit om de hadde snakket til meg først. Den eneste gangen jeg har blitt virkelig sur, var da jeg holdte Sassy i armene mine i rulletrappa ned på Stortinget T-banestasjon, og en mann bak meg begynte å lage plystrelignende lyder til Sassy. Ikke helt det rette tidspunktet å gire opp hunden på, synes jeg. Da var det nesten at jeg spurte om han var dum i hodet...

I dag var vi på tur i marka, vi gikk en runde vi har gått mange ganger før, og Sassy pleier å få løpe løs masse. Det er kjempefint å se henne bykse opp og ned bratte skråninger akkurat som en fjellgeit, mens jeg går på stien og smiler av henne. På et tidspunkt ble hun litt gira, akkurat som om hun fikk ferten av noe, men jeg så ingenting, så jeg ignorerte magefølelsen, og slapp henne løs likevel. Og plutselig, over en bakketopp, kom det to mennesker til hest. Sassy er ikke vant til hester, men veldig nysgjerrig på dem, så jeg ropte på henne. Hun var for langt unna meg til å bry seg, og løp i stedet mot hestene. Da kjente jeg panikken bre seg, jeg så med en gang for meg at hun ble sparket ihjel eller noe, så jeg ropte som en gal og la på sprang andre veien. Og etter mye nøling fra hennes side, og noe som føltes som en evighet for meg, kom hun endelig. Hun løp forbi meg, hypergira, hoppet på to personer som i mellomtiden hadde tatt innpå oss bakfra, snudde, løp forbi meg, og mot hestene igjen. Men idet hun passerte meg tok jeg frem storstemmen, den virkelig virkelig strenge som jeg egentlig ikke visste at jeg hadde, og brølte igjen. Da kom hun forvirra løpende i armene på meg, og jeg kunne puste lettet ut. Resten av turen var hun i bånd!

Men heldigvis er ikke alle turer like spennende som det. Her om dagen skulle vi gå en tur rundt før Frysja før jeg skulle på jobb, da vi møtte en hyggelig ung mann og hans lekne boxer-tispe. Hundene kom godt overens, så vi slo følge rundt Frysja, og hundene fikk løpe løs nesten hele tiden, og herjet og hadde det helt fantastisk. Jeg er sikker på at hvis hunder kan tenke, tenkte Sassy "Beste turen EVER!"

Jula nærmer seg med stormskritt, og med det juleferie nordpå. Det blir fly nordover til Troms, til pappas familie og deres to katter, noen dager der, så hurtigrute i ett døgn til enda lengre nord, til Finnmark og mammas familie og deres hund, før vi tar fly sørover igjen. Så det blir mange nye erfaringer og opplevelser for lille Sassy. Jeg har vurdert å gi henne beroligende tabletter før flyturene, men etter å ha snakket med dyrepleieren Ida, har jeg bestemt meg for å holde meg til et DAP-halsbånd (beroligende feromoner). Det brukes visstnok to ulike typer tabletter, men ingen av de hørtes noe særlig ut. Med den ene kan du risikere at kroppen "sover", men at hodet er våkent, og det må da være mye mer traumatiserende enn selve flyturen. Tenk, skremt av flystøy o.l. OG ute av stand til å røre deg, uten å skjønne hvorfor! Og den andre typen sløver hele hunden, men enn om hun sovner i en unaturlig stilling, og sperrer luftveiene... Nei, da får jeg heller håpe på litt beroligende effekt av halsbåndet, og en lettere nervøs hund.
Og ett døgn på hurtigruta... Jeg får be om en oversikt over når vi er i havn, og hvor lenge vi ligger til kai hvert sted, for Sassys dobesøk må planlegges nøye, skjønner jeg. Men det er likevel mye mer praktisk enn hurtigbåt, drosje og fly på samme strekningen.

God jul!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar