Siden Sassy var liten har det vært den samme familien som har passet henne hvis jeg har reist bort eller noe, så hun er veldig begeistret for deres tispe Nala. Dessverre bor de et stykke unna, så hundene ses ikke så ofte, men hver gang de møtes er Sassy overlykkelig.
I dag kom datteren i huset og kjæresten hennes på besøk med Nala. Vi gikk tur i marka, og Sassy storkoste seg, og skulle helst henge i ørene på Nala hele tiden. Hvilken lykke, Nalaen min er her hos meg! Da vi kom tilbake satt vi en liten stund ute i sola og slappet av før gjestene dro. Dvs. Sassy slappet ikke av, hun hoppet rundt og var så stresset av ren og skjær lykke. Frem til Nala dro... Hjelpe og trøste, jeg tror aldri jeg har sett en mer ulykkelig og fortvila hund før. Hun svinset rundt og pep og pep, og snuste på sporene av Nala og pep enda mere. Til slutt satte hun seg ned, og pep litt mer, frem til pipingen gikk over i et ul! Et skikkelig snuten i været, dypt, langtrukkent uuuuul, rett fra hjertet. Og mens jeg satt der og strevde med å la være å le, så gjorde hun det igjen! Piiiiv, piiiiiv, UUUUUL!
Jeg ble helt satt ut, jeg visste ikke at hun hadde det i seg, jeg har aldri hørt antydning til noe sånt fra henne før. Men jeg fant det best å korrigere en slik oppførsel, morsomt som det var, vil jeg ikke at hun skal begynne med å ule i tide og utide, så jeg sa strengt Nei, med litt dårlig samvittighet, jeg hadde jo sympati for henne også.
Da vi gikk inn spiste faktisk Sassy maten sin (jeg trodde egentlig hun var for stresset til å spise), og deppet en stund til, før hun la seg til å sove, stakkars liten. Men men, jeg vet i allefall at Sassy stortrives når hun får være hos Nala, og det er ikke så lenge til neste gang. Jeg skal bort i slutten av måneden, og da får Sassy henge i ørene på sin kjære Nala igjen!:-)
mandag 5. april 2010
mandag 29. mars 2010
Bading, bursdag, naboer og aktivisering.
Da var årets første (ufrivillige) bad unnagjort!:-) Lørdagen gikk jeg og Sassy rundt Frysja, der isen har smeltet på en del av vannet. Sassy tasset rundt på isen og luktet på endespor og sånt, og gikk lenger og lenger ut mot det åpne vannet. Jeg stod og fulgte med, vel vitende om at hun ikke har lært å svømme ennå, og dermed ikke er så ivrig på å bade, men sa ingenting, og selvfølgelig, plutselig sprakk isen under henne, og hun plumpet uti. Jeg gjorde ikke noe vesen utav det, og hun var snar å komme seg opp på isete grunn igjen, men jeg lo inni meg... Det fristet nok ikke til gjentagelse, det må jo ha vært kaldt også, men Sassy fortsatte å snuse rundt på isen lenge etterpå, riktignok ikke så nært kanten, men dog, så det kan da ikke ha vært så veldig skummelt. Jeg er litt spent på hvordan det blir utover sommeren, nå har hun nylig oppdaget at det går an å rulle seg i sneen og synes det er kjempefestlig, så når hun finner ut at det er deilig å bade en varm sommerdag, kommer hun da til å rulle seg i alle søledammer til sommeren..?
1-årsdagen ble stort sett forbigått i stillhet, men Sassy blir så skjemt bort i det daglige, med kos og oppmerksomhet, og oksemuskler, grisehaler og diverse i ny og ne, så jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Naboens sønn på 7-8 år hadde selskap for deres hund da han ble 2 år, med kake og masse kompiser på besøk, men for meg som singel kvinne i trettiårene, så ville ikke det vært søtt og morsomt om jeg gjorde det, men heller litt trist og patetisk, hehe.
Apropos naboens hund Hugo, så er han og Sassy kjempebegeistret for hverandre, så selvfølgelig, nå når det er snø og gjerdene ikke er like høye som vanlig, så oppdaget han at det går an å hoppe over. Så nå er han visstnok over titt og ofte, også når jeg ikke er hjemme, hehe. Sassy har ikke vært over i deres hage ennå, men hun har hoppet over gjerdet ut på veien... Første gangen tror jeg det var fordi naboen gikk ut med hunden, for jeg hørte at det gikk i en dør, og Sassy ble helt gal, bykset rundt og bjeffet og bjeffet, akkurat som om at hun ropte på Hugo, før det kulminerte i at hun kravlet seg over gjerdet og svinset rundt på veien, helt forstyrret. Heldigvis bor vi i en rolig gate, men det er ikke så langt ned til trikken og mer trafikk, så jeg ønsker jo ikke at hun skal gjøre det til en vane. Hun kom seg over ved en annen anledning også, da oppdaget jeg det ikke før hun var borte, og jeg måtte ut på veien og hente henne. Etter det måtte hun være i bånd ute, og jeg fikk tatt henne på fersk gjerning neste gang hun hadde tenkt seg over. Jeg rykket i båndet og sa strengt Nei!, og hun så forvirret på meg. Vofforno? Kan jeg ikke gå over der? Hun har ikke prøvd seg flere ganger, men jeg gleder meg til snøen smelter, og gjerdene blir høyere igjen!
Ellers har vi så smått begynt å jogge. Jeg er egentlig temmelig lat og bedagelig av meg, så det var en del av tanken bak å kjøpe hund; å få en turkamerat som tvinger meg opp av sofaen og i aktivitet. Så nå som Sassy har passert ett år, og snøen er på tur å forsvinne, så har jeg motet meg opp til å begynne med det jeg har hatet i alle år. Og faktisk synes jeg at det er litt morsomt. Vi har bare vært på to små joggeturer hittil, men Sassy er kjempeflink, traver lett foran meg uten å dra i båndet og hopper ikke opp etter båndet, hun er bare helt eksemplarisk. Unntatt når vi nærmer oss enden av løypa vår, da napper hun meg litt i buksebenet, jeg vet ikke om det er fordi hun vil løpe lengre, eller hva, men hun gir seg med en gang jeg sier nei eller knurrer litt.
Vi er fortsatt på lydighetstrening med Retrieverklubben en gang i uka, og det er veldig kjekt. Sassy synes det er kjempemorsomt, og blir veldig ivrig når vi nærmer oss treningsområdet, men hun kan også bli litt frustrert når vi er der, fordi det blir en del venting. I hverdagen prøver jeg å sysselsette henne på ulike måter, for øyeblikket lærer hun rull rundt, hun lukker skapdører, skuffer og dører, sitter bamse, henter sokker til meg når jeg henger opp klær, og vi trener på plass, å gå vendinger, bli og sånt. I tillegg er det greit å ha flere mulige ruter å gå tur, jeg ser at hun kjeder seg hvis vi går samme løypa flere dager på rad. Så det å sysselsette henne holder også min hjerne aktiv!:-)
1-årsdagen ble stort sett forbigått i stillhet, men Sassy blir så skjemt bort i det daglige, med kos og oppmerksomhet, og oksemuskler, grisehaler og diverse i ny og ne, så jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Naboens sønn på 7-8 år hadde selskap for deres hund da han ble 2 år, med kake og masse kompiser på besøk, men for meg som singel kvinne i trettiårene, så ville ikke det vært søtt og morsomt om jeg gjorde det, men heller litt trist og patetisk, hehe.
Apropos naboens hund Hugo, så er han og Sassy kjempebegeistret for hverandre, så selvfølgelig, nå når det er snø og gjerdene ikke er like høye som vanlig, så oppdaget han at det går an å hoppe over. Så nå er han visstnok over titt og ofte, også når jeg ikke er hjemme, hehe. Sassy har ikke vært over i deres hage ennå, men hun har hoppet over gjerdet ut på veien... Første gangen tror jeg det var fordi naboen gikk ut med hunden, for jeg hørte at det gikk i en dør, og Sassy ble helt gal, bykset rundt og bjeffet og bjeffet, akkurat som om at hun ropte på Hugo, før det kulminerte i at hun kravlet seg over gjerdet og svinset rundt på veien, helt forstyrret. Heldigvis bor vi i en rolig gate, men det er ikke så langt ned til trikken og mer trafikk, så jeg ønsker jo ikke at hun skal gjøre det til en vane. Hun kom seg over ved en annen anledning også, da oppdaget jeg det ikke før hun var borte, og jeg måtte ut på veien og hente henne. Etter det måtte hun være i bånd ute, og jeg fikk tatt henne på fersk gjerning neste gang hun hadde tenkt seg over. Jeg rykket i båndet og sa strengt Nei!, og hun så forvirret på meg. Vofforno? Kan jeg ikke gå over der? Hun har ikke prøvd seg flere ganger, men jeg gleder meg til snøen smelter, og gjerdene blir høyere igjen!
Ellers har vi så smått begynt å jogge. Jeg er egentlig temmelig lat og bedagelig av meg, så det var en del av tanken bak å kjøpe hund; å få en turkamerat som tvinger meg opp av sofaen og i aktivitet. Så nå som Sassy har passert ett år, og snøen er på tur å forsvinne, så har jeg motet meg opp til å begynne med det jeg har hatet i alle år. Og faktisk synes jeg at det er litt morsomt. Vi har bare vært på to små joggeturer hittil, men Sassy er kjempeflink, traver lett foran meg uten å dra i båndet og hopper ikke opp etter båndet, hun er bare helt eksemplarisk. Unntatt når vi nærmer oss enden av løypa vår, da napper hun meg litt i buksebenet, jeg vet ikke om det er fordi hun vil løpe lengre, eller hva, men hun gir seg med en gang jeg sier nei eller knurrer litt.
Vi er fortsatt på lydighetstrening med Retrieverklubben en gang i uka, og det er veldig kjekt. Sassy synes det er kjempemorsomt, og blir veldig ivrig når vi nærmer oss treningsområdet, men hun kan også bli litt frustrert når vi er der, fordi det blir en del venting. I hverdagen prøver jeg å sysselsette henne på ulike måter, for øyeblikket lærer hun rull rundt, hun lukker skapdører, skuffer og dører, sitter bamse, henter sokker til meg når jeg henger opp klær, og vi trener på plass, å gå vendinger, bli og sånt. I tillegg er det greit å ha flere mulige ruter å gå tur, jeg ser at hun kjeder seg hvis vi går samme løypa flere dager på rad. Så det å sysselsette henne holder også min hjerne aktiv!:-)
lørdag 6. februar 2010
De evige øyeinfeksjonene...
ser ut til å være et tilbakelagt kapittel!:-) Før har det vært sånn at dersom jeg ikke skylte Sassys øyne minst hver morgen, fikk hun infeksjon med masse tjukt puss og kraftig røde slimhinner, veterinærbesøk og antibiotikadråper, men nå har jeg ikke skylt øynene hennes siden i romjula. Det ser fortsatt bra ut, og jeg krysser fingrene for at det holder seg slik!
tirsdag 2. februar 2010
Nå er Sassy snart 11 mnd, og selv om hun helt tydelig er en valp fortsatt, så virker det (bank i bordet) som at den verste puberteten er over. Den store utfordringen den siste tiden har vært innkalling når det er andre hunder rundt oss, men i går var vi på hundejordet i Frognerparken, og under over alle undre, når jeg ropte på henne, så kom hun! Det ble ikke helt vellykket, fordi de andre hundene avskjærte henne, men tidligere har det vært omvendt; Sassy har vært døv for mine rop, og når andre eiere har ropt på sine hunder, så har Sassy løpt imellom og hengt i ørene deres, så de ikke har kommet seg til eieren sin. I tillegg hadde jeg en liten åpenbaring da vi skulle gå derfra, for da ville Sassy helst følge med en kjempekul dobermanvalp og hans eier, men jeg gjemte meg bak et tre, og ropte igjen. Og når hun da ikke så meg lenger, kom hun løpende! Det var virkelig en lyspære over hodet mitt i det øyeblikket.
Hun har ikke fått løpetid ennå, men det er leeenge siden hun begynte å "markerings-tisse" ute på tur, og i det siste syns jeg hun har vært mer kosete, og vasket seg mye mer og mer "intenst" enn hun pleier, så det er antagelig ikke lenge før nå. Hvis ikke det er bare jeg som ser det jeg vil se, da. Men hun er mye roligere enn før, hun er godt fornøyd med å ligge ved siden av meg i sofaen mens jeg ser på tv (eller blogger), og når jeg dusjer tasser hun bare inn på rommet mitt og legger seg i senga. Senga ja, man er da bortskjemt, må vite. Hvis ikke hun synes at det virkelig er på tide å gå ut på tur da. Da kan jeg når jeg kommer ut fra badet finne henne i trappa ned til første etasje, der ligger hun på et trappetrinn, med rumpa på den bredeste delen av trinnet og hodet og forpotene på den smaleste får hun akkurat plass. Merkelige hunden min...
Men det betyr ikke at hun er rolig hele tida, det er full fart når vi er ute. Hun synes det er kjempeartig når jeg kaster snøballer, da bykser hun gjennom snøen, selv om den er så dyp at hun nesten blir helt begravd. Og når hun leker med andre hunder er det morsomste å løpe, løpe, løpe. I Frognerparken i går virket det som at hun løp med de andre hundene etter tur, hun bare fant en ny en å løpe med når noen ble lei. Da vi gikk derfra var den svarte hunden helt grå, av all snøen som var omtrent frosset fast i pelsen. Da var det ikke så kult å måtte ta bussen hjem, med en våt, kald og trett hund, som attpåtil kastet opp inne i bussen.
Det er fortsatt mer bjeffing enn jeg liker når hun ser folk gå forbi på gata, men jeg innbiller meg at det er mindre enn før. Jeg prøver å si rolig og strengt nei når hun boffer på folk i vinduet, og rose når hun bare ser, og ikke boffer, så det skal nok gå seg til etterhvert. Problemet er å finne balansen mellom når hun faktisk varsler, og når hun egentlig bare kjeder seg, og boffer for å få oppmerksomhet. Men men, det har blitt bedre, de siste dagene har jeg til og med tatt sjansen på å ha henne løs i hagen. Det er ganske lenge siden sist, fordi hun stadig satte i gang med et "Vovvovvovvovvov!", og en gira portis er ikke så lett å få tak i, så spretten og kjapp som de er, så jeg har hatt langline på henne for i det hele tatt å kunne få tak i henne uten at det ble jakt (lek) utav det hvis hun satte igang. Jeg har prøvd å være oppmerksom på henne hele tiden når vi er ute i hagen, og korrigere før det eskalerer, og rose hvis hun da er rolig, så nå stopper hun som oftest opp og ser på meg hvis det går noen forbi. Jeg kaller henne inn, roser og gir godbit. Det går fremover!
Nå er det ikke bare lykke hele tiden da. Det er fortsatt episoder med litt utagering, jeg tror det er at det blir litt for mye for henne iblant, f.eks. når vi er på trening og det er andre hunder der, og jeg vil at Sassy skal være flink og fokusert på meg, mens hun heller vil leke med de andre. Da kan hun få anfall og slite i jakka mi el.l. Jeg har fått mange tips, alt fra å overse det, til å si klart ifra at det ikke er akseptabelt. Etter å ha prøvd det meste er det jeg synes fungerer best å si fra, brått og kjapt, med et skarpt NEI og å ta tak i henne, slippe med en gang, og så overse/late som ingenting. Ikke sånn at det gjør vondt, men sånn at hun blir litt forundret. Litt sånn "Jøss, kan du gjøre sånn? Jeg som trodde du bare var rivesliteleken min..." Da går det lang tid før hun glemmer seg igjen, og må få ny beskjed.
Forresten så tror jeg at jeg har verdens smarteste hund. Pga. det grusomme veisaltet prøver jeg å smøre Sassys poter med potevoks før vi går tur. Innimellom glemmer jeg det, og får like dårlig samvittighet hver gang, når hun humper avgårde på tre poter. Det har aldri vært noe problem å smøre potene, det virker som at Sassy ikke bryr seg noe særlig om den salven, men i dag ble jeg skikkelig imponert: Jeg satte meg på gulvet med tuben i hånda, Sassy satte seg foran meg, og løftet den ene forpoten, uten at jeg sa noenting. Jeg smurte, slapp den, og hun løftet den andre forpoten. Jeg smurte den, og ba henne legge seg, og hun la seg på siden, så jeg kom til under bakpotene! Da var jeg så overrasket, "Ååååh, snusk, har du skjønt det? Smøring bra, ikke smøring au?" Så lett har det aldri gått før.
Apropos smart, jeg har egentlig ikke trent så mye på å gå fot, men jeg har trent en del kontakt og på plass i det siste, og plutselig er Sassy blitt kjempeflink å gå fot. Ulempen er at hun gjør det helt av seg selv, og krever godbit for det ved å puffe meg litt i hånda med snuten, og hvis det ikke hjelper begynner hun å nappe i votten min... I begynnelsen var jeg litt usikker på hva jeg skulle gjøre, for det er jo positiv oppførsel som bør oppmuntres, men ikke det at hun selv krever godbit. Så jeg la på en kommando, gikk litt lenger, og hun fikk belønning, og gradvis har jeg begynt å overse det når hun finner på det av seg selv, og istedet tar jeg initiativet til gå fot litt oftere. Det ser ut som hun begynner å skjønne tegninga.
Søndag var vi på hundeutstilling i regi av schnauzerklubben, som miljøtrening. Det var morsomt, mange portiser ble stilt ut, og det var selvfølgelig flest svarte, med og uten hvite tegninger, men også noen brune, og én helt lys! Den var kremfarget, vil jeg tro, og fryktelig fin!
På utstillingen kjøpte jeg en ny børste, og det som før kunne være en kamp, går nå som en lek. Før protesterte Sassy veldig på å bli børstet, nå ligger hun nesten helt rolig, og ser ut som at hun nyter det. Og da kjøpte jeg endatil ikke den helt fantstiske Les Pooch-børsten, som jeg fikk prøve, men som kostet over fem hundre kroner. Kanskje neste gang...
Jeg kjøpte også en shampo for svart pels, og en aprikosbalsam som ifølge salgsdamen var helt fantastisk. Den kunne jeg godt bruke selv også, hun brukte bare den selv, sa hun. Så i morges måtte jeg le da jeg oppdaget at balsamflaska mi begynner å bli tom, det er ikke så farlig, jeg har jo hundebalsamen, tihi.
Hun har ikke fått løpetid ennå, men det er leeenge siden hun begynte å "markerings-tisse" ute på tur, og i det siste syns jeg hun har vært mer kosete, og vasket seg mye mer og mer "intenst" enn hun pleier, så det er antagelig ikke lenge før nå. Hvis ikke det er bare jeg som ser det jeg vil se, da. Men hun er mye roligere enn før, hun er godt fornøyd med å ligge ved siden av meg i sofaen mens jeg ser på tv (eller blogger), og når jeg dusjer tasser hun bare inn på rommet mitt og legger seg i senga. Senga ja, man er da bortskjemt, må vite. Hvis ikke hun synes at det virkelig er på tide å gå ut på tur da. Da kan jeg når jeg kommer ut fra badet finne henne i trappa ned til første etasje, der ligger hun på et trappetrinn, med rumpa på den bredeste delen av trinnet og hodet og forpotene på den smaleste får hun akkurat plass. Merkelige hunden min...
Men det betyr ikke at hun er rolig hele tida, det er full fart når vi er ute. Hun synes det er kjempeartig når jeg kaster snøballer, da bykser hun gjennom snøen, selv om den er så dyp at hun nesten blir helt begravd. Og når hun leker med andre hunder er det morsomste å løpe, løpe, løpe. I Frognerparken i går virket det som at hun løp med de andre hundene etter tur, hun bare fant en ny en å løpe med når noen ble lei. Da vi gikk derfra var den svarte hunden helt grå, av all snøen som var omtrent frosset fast i pelsen. Da var det ikke så kult å måtte ta bussen hjem, med en våt, kald og trett hund, som attpåtil kastet opp inne i bussen.
Det er fortsatt mer bjeffing enn jeg liker når hun ser folk gå forbi på gata, men jeg innbiller meg at det er mindre enn før. Jeg prøver å si rolig og strengt nei når hun boffer på folk i vinduet, og rose når hun bare ser, og ikke boffer, så det skal nok gå seg til etterhvert. Problemet er å finne balansen mellom når hun faktisk varsler, og når hun egentlig bare kjeder seg, og boffer for å få oppmerksomhet. Men men, det har blitt bedre, de siste dagene har jeg til og med tatt sjansen på å ha henne løs i hagen. Det er ganske lenge siden sist, fordi hun stadig satte i gang med et "Vovvovvovvovvov!", og en gira portis er ikke så lett å få tak i, så spretten og kjapp som de er, så jeg har hatt langline på henne for i det hele tatt å kunne få tak i henne uten at det ble jakt (lek) utav det hvis hun satte igang. Jeg har prøvd å være oppmerksom på henne hele tiden når vi er ute i hagen, og korrigere før det eskalerer, og rose hvis hun da er rolig, så nå stopper hun som oftest opp og ser på meg hvis det går noen forbi. Jeg kaller henne inn, roser og gir godbit. Det går fremover!
Nå er det ikke bare lykke hele tiden da. Det er fortsatt episoder med litt utagering, jeg tror det er at det blir litt for mye for henne iblant, f.eks. når vi er på trening og det er andre hunder der, og jeg vil at Sassy skal være flink og fokusert på meg, mens hun heller vil leke med de andre. Da kan hun få anfall og slite i jakka mi el.l. Jeg har fått mange tips, alt fra å overse det, til å si klart ifra at det ikke er akseptabelt. Etter å ha prøvd det meste er det jeg synes fungerer best å si fra, brått og kjapt, med et skarpt NEI og å ta tak i henne, slippe med en gang, og så overse/late som ingenting. Ikke sånn at det gjør vondt, men sånn at hun blir litt forundret. Litt sånn "Jøss, kan du gjøre sånn? Jeg som trodde du bare var rivesliteleken min..." Da går det lang tid før hun glemmer seg igjen, og må få ny beskjed.
Forresten så tror jeg at jeg har verdens smarteste hund. Pga. det grusomme veisaltet prøver jeg å smøre Sassys poter med potevoks før vi går tur. Innimellom glemmer jeg det, og får like dårlig samvittighet hver gang, når hun humper avgårde på tre poter. Det har aldri vært noe problem å smøre potene, det virker som at Sassy ikke bryr seg noe særlig om den salven, men i dag ble jeg skikkelig imponert: Jeg satte meg på gulvet med tuben i hånda, Sassy satte seg foran meg, og løftet den ene forpoten, uten at jeg sa noenting. Jeg smurte, slapp den, og hun løftet den andre forpoten. Jeg smurte den, og ba henne legge seg, og hun la seg på siden, så jeg kom til under bakpotene! Da var jeg så overrasket, "Ååååh, snusk, har du skjønt det? Smøring bra, ikke smøring au?" Så lett har det aldri gått før.
Apropos smart, jeg har egentlig ikke trent så mye på å gå fot, men jeg har trent en del kontakt og på plass i det siste, og plutselig er Sassy blitt kjempeflink å gå fot. Ulempen er at hun gjør det helt av seg selv, og krever godbit for det ved å puffe meg litt i hånda med snuten, og hvis det ikke hjelper begynner hun å nappe i votten min... I begynnelsen var jeg litt usikker på hva jeg skulle gjøre, for det er jo positiv oppførsel som bør oppmuntres, men ikke det at hun selv krever godbit. Så jeg la på en kommando, gikk litt lenger, og hun fikk belønning, og gradvis har jeg begynt å overse det når hun finner på det av seg selv, og istedet tar jeg initiativet til gå fot litt oftere. Det ser ut som hun begynner å skjønne tegninga.
Søndag var vi på hundeutstilling i regi av schnauzerklubben, som miljøtrening. Det var morsomt, mange portiser ble stilt ut, og det var selvfølgelig flest svarte, med og uten hvite tegninger, men også noen brune, og én helt lys! Den var kremfarget, vil jeg tro, og fryktelig fin!
På utstillingen kjøpte jeg en ny børste, og det som før kunne være en kamp, går nå som en lek. Før protesterte Sassy veldig på å bli børstet, nå ligger hun nesten helt rolig, og ser ut som at hun nyter det. Og da kjøpte jeg endatil ikke den helt fantstiske Les Pooch-børsten, som jeg fikk prøve, men som kostet over fem hundre kroner. Kanskje neste gang...
Jeg kjøpte også en shampo for svart pels, og en aprikosbalsam som ifølge salgsdamen var helt fantastisk. Den kunne jeg godt bruke selv også, hun brukte bare den selv, sa hun. Så i morges måtte jeg le da jeg oppdaget at balsamflaska mi begynner å bli tom, det er ikke så farlig, jeg har jo hundebalsamen, tihi.
mandag 1. februar 2010
AAARGH! Nå har jeg sittet i masse timer for å få til å skrive et innlegg, og legge til bilder med kommentarer på rette plassen, men jeg får rett og slett ikke til! Så jeg har lagt bare bildene for seg, og skriver litt for seg...
Juleferien er over for lengst, og livet er tilbake i sin vante rutine. Det var deilig med ferie, men litt slitsomt også, med alt som var nytt. Dvs, Sassy, hehe. Jeg var kjempenervøs før flyturen nordover, men det gikk overraskende bra. Flyet var selvfølgelig en time forsinket, og jeg ble ikke mindre engstelig av det, akkurat. Og jeg som vanligvis synes det er morsomt med litt turbulens (da kjenner du virkelig at du flyr, på en måte), stivnet nå ved den minste bevegelse, og tenkte "Herregud, Sassy!" Medpassasjerer trodde sikkert jeg var livredd for å fly!
Da vi landet på Bardufoss var pappa der for å hente oss, men jeg var nok ganske åndsfraværende, tenkte bare på hvordan det hadde gått med hunden. Og endelig åpnet de dørene til spesialbagasjeutleveringa, og der var hun! Overraskende rolig, men selvfølgelig glad for å bli sluppet ut av buret.
Det var deilig å ha fri, vi slappet av med familien, gikk turer og prøvde å unngå bråk mellom Sassy og pappas to katter. Jeg var nok litt pysete, ville helst ikke slippe dem for nært innpå hverandre, for jeg var redd for katteklør mot hundeøyne, og Sassy var i bånd da kattene var nede. Men stort sett var kattene oppe i 2. etasje, med ei barnegrind ved foten av trappa, for å gi kattene et trygt sted å stikke seg unna. Sassy syntes nok det var litt slitsomt med så mange mennesker å passe på på én gang, stadig vekk var det noen som reiste seg og gikk på kjøkkenet/badet/ut, og Sassy måtte reise seg og følge etter.
Julaften gikk veldig bra, Sassy fikk en pakke med et lekebein med masse godbiter inni, så hun var opptatt med det mens vi pakket opp gavene våre.
I romjula tok vi hurtigruta fra Finnsnes til Honningsvåg. Det var ganske så kjedelig, for det var superstrengt med dyr på båten. Sassy fikk kun være på hundelugaren vår, og ikke på dekk engang, pga. evt. allergi hos andre passasjerer. Jeg vurderte å si at hun er allergivennlig, men det hadde nok ikke nyttet. Så da var vi på lugaren i ett døgn, bare med korte turer på land for å tisse når vi var i havn. Jeg lurer på hva som foregår i hodet på en hund i sånne situasjoner, hun kommer på land og tenker "Hm, her har jeg aldri vært før", og så går vi på lugaren ei stund, og så på land igjen, og "Hm, her har jeg aldri vært før?" Men det spørs vel om de tenker så mye, tihi.
I Honningsvåg ble vi møtt av mamma og familien, og det var hilserunde på kaia, før vi kom hjem til Balder, deres Welsh Springer Spaniel. Han er ca 2 år, og skulle selvfølgelig markere seg overfor Sassy, og prøvde å ri på henne nesten hele dagen. Sassy sa klart ifra at det ikke var akseptabelt, men Balder nektet å ta et hint, så til slutt måtte jeg også gå imellom og korrigere ham. Etterhvert roet det seg, og det morsomste er at etter at vi hadde vært der i noen dager, prøvde Sassy å ri på ham også. Riktignok på hodet hans, men han skjønte sikkert hva hun mente!;-) De ble kjempegode venner, jeg vurderte nesten å ta han også med da vi reiste.
Vi var også på besøk hos tante, der var deres Tervueren Nico, katta Ozzy, og kusina mi sin Tervueren Nemi. Der fikk Sassy virkelig kjørt seg. Hundene skulle ikke la henne få fred, og jeg som syntes hun var så stor sammen med Balder, syntes plutselig hun virket bittelita, så jeg gikk imellom iblant, og lot henne få legge seg mens jeg passet på at de andre hundene ikke plaget henne. Jeg følte meg litt overbeskyttende, men jeg ville ikke at det skulle bli mer stressende for henne enn nødvendig, hun er jo fortsatt ung... Men Sassy fikk i hvertfall hilse på katta, for han er mer vant til hunder, og Sassy var så opptatt av hundene at hun ikke stresset så mye med katta, så det var bra.
Nyttårsaften gikk jeg og mamma en lang tur med hundene på ettermiddagen, og på kvelden hadde vi besøk av et nabopar og deres Irish Soft-Coated Wheaten Terrier. Denne hunden og mammas hund går plutselig ikke så godt overens lenger, så Balder ble forvist til soverommet mens de var der. Sassy syntes rakettene var litt forstyrrende og mistenkelige i begynnelsen, men jeg latet som om det var helt normalt, og det gikk egentlig ganske greit. Frem til midnatt, da var naboenes hund ganske stressa, og det begynte å smitte litt over på Sassy. At det på et tidspunkt hørtes ut som det var krig på yttersia gjorde ikke saken bedre, så jeg gikk inn på rommet til Balder med Sassy, og der tok vi livet med ro mens det stod på som verst.
På nyåret hadde vi fly fra Alta og nedover, og det endte opp med at vi tok buss fra Honningsvåg til Alta, en tur som tar over tre timer. Sassy var kjempeflink, lå rolig ved føttene mine hele tia. I Alta overnattet vi ei natt hos kusina mi, hun med Tervueren-tispa Nemi, og hundene herjet hele ettermiddagen.Men neste dag virket det som Sassy var sliten og lei av all reisinga og stadig miljøskifte stakkars, for da Nemi yppet til lek/dominans snudde Sassy ryggen til og ville bare sove.
Så det var godt å komme hjem igjen, selv om huset var pissekaldt, og vi var 6 timer forsinket (flyet ble innstilt, vi fikk et seinere fly, og landet på Gardermoen kl ett på natta). Det virker ikke som at Sassy har tatt skade av å reise med fly heller. Da vi kom hjem satte jeg opp reiseburet på stua, og allerede dagen etter at vi kom hjem gikk hun helt av seg selv inn der og la seg, og har fortsatt med det, så det er jeg veldig fornøyd med. Men nå er det heldigvis lenge til neste gang det blir aktuelt for oss å reise med fly igjen!
Juleferien er over for lengst, og livet er tilbake i sin vante rutine. Det var deilig med ferie, men litt slitsomt også, med alt som var nytt. Dvs, Sassy, hehe. Jeg var kjempenervøs før flyturen nordover, men det gikk overraskende bra. Flyet var selvfølgelig en time forsinket, og jeg ble ikke mindre engstelig av det, akkurat. Og jeg som vanligvis synes det er morsomt med litt turbulens (da kjenner du virkelig at du flyr, på en måte), stivnet nå ved den minste bevegelse, og tenkte "Herregud, Sassy!" Medpassasjerer trodde sikkert jeg var livredd for å fly!
Da vi landet på Bardufoss var pappa der for å hente oss, men jeg var nok ganske åndsfraværende, tenkte bare på hvordan det hadde gått med hunden. Og endelig åpnet de dørene til spesialbagasjeutleveringa, og der var hun! Overraskende rolig, men selvfølgelig glad for å bli sluppet ut av buret.
Det var deilig å ha fri, vi slappet av med familien, gikk turer og prøvde å unngå bråk mellom Sassy og pappas to katter. Jeg var nok litt pysete, ville helst ikke slippe dem for nært innpå hverandre, for jeg var redd for katteklør mot hundeøyne, og Sassy var i bånd da kattene var nede. Men stort sett var kattene oppe i 2. etasje, med ei barnegrind ved foten av trappa, for å gi kattene et trygt sted å stikke seg unna. Sassy syntes nok det var litt slitsomt med så mange mennesker å passe på på én gang, stadig vekk var det noen som reiste seg og gikk på kjøkkenet/badet/ut, og Sassy måtte reise seg og følge etter.
Julaften gikk veldig bra, Sassy fikk en pakke med et lekebein med masse godbiter inni, så hun var opptatt med det mens vi pakket opp gavene våre.
I romjula tok vi hurtigruta fra Finnsnes til Honningsvåg. Det var ganske så kjedelig, for det var superstrengt med dyr på båten. Sassy fikk kun være på hundelugaren vår, og ikke på dekk engang, pga. evt. allergi hos andre passasjerer. Jeg vurderte å si at hun er allergivennlig, men det hadde nok ikke nyttet. Så da var vi på lugaren i ett døgn, bare med korte turer på land for å tisse når vi var i havn. Jeg lurer på hva som foregår i hodet på en hund i sånne situasjoner, hun kommer på land og tenker "Hm, her har jeg aldri vært før", og så går vi på lugaren ei stund, og så på land igjen, og "Hm, her har jeg aldri vært før?" Men det spørs vel om de tenker så mye, tihi.
I Honningsvåg ble vi møtt av mamma og familien, og det var hilserunde på kaia, før vi kom hjem til Balder, deres Welsh Springer Spaniel. Han er ca 2 år, og skulle selvfølgelig markere seg overfor Sassy, og prøvde å ri på henne nesten hele dagen. Sassy sa klart ifra at det ikke var akseptabelt, men Balder nektet å ta et hint, så til slutt måtte jeg også gå imellom og korrigere ham. Etterhvert roet det seg, og det morsomste er at etter at vi hadde vært der i noen dager, prøvde Sassy å ri på ham også. Riktignok på hodet hans, men han skjønte sikkert hva hun mente!;-) De ble kjempegode venner, jeg vurderte nesten å ta han også med da vi reiste.
Vi var også på besøk hos tante, der var deres Tervueren Nico, katta Ozzy, og kusina mi sin Tervueren Nemi. Der fikk Sassy virkelig kjørt seg. Hundene skulle ikke la henne få fred, og jeg som syntes hun var så stor sammen med Balder, syntes plutselig hun virket bittelita, så jeg gikk imellom iblant, og lot henne få legge seg mens jeg passet på at de andre hundene ikke plaget henne. Jeg følte meg litt overbeskyttende, men jeg ville ikke at det skulle bli mer stressende for henne enn nødvendig, hun er jo fortsatt ung... Men Sassy fikk i hvertfall hilse på katta, for han er mer vant til hunder, og Sassy var så opptatt av hundene at hun ikke stresset så mye med katta, så det var bra.
Nyttårsaften gikk jeg og mamma en lang tur med hundene på ettermiddagen, og på kvelden hadde vi besøk av et nabopar og deres Irish Soft-Coated Wheaten Terrier. Denne hunden og mammas hund går plutselig ikke så godt overens lenger, så Balder ble forvist til soverommet mens de var der. Sassy syntes rakettene var litt forstyrrende og mistenkelige i begynnelsen, men jeg latet som om det var helt normalt, og det gikk egentlig ganske greit. Frem til midnatt, da var naboenes hund ganske stressa, og det begynte å smitte litt over på Sassy. At det på et tidspunkt hørtes ut som det var krig på yttersia gjorde ikke saken bedre, så jeg gikk inn på rommet til Balder med Sassy, og der tok vi livet med ro mens det stod på som verst.
På nyåret hadde vi fly fra Alta og nedover, og det endte opp med at vi tok buss fra Honningsvåg til Alta, en tur som tar over tre timer. Sassy var kjempeflink, lå rolig ved føttene mine hele tia. I Alta overnattet vi ei natt hos kusina mi, hun med Tervueren-tispa Nemi, og hundene herjet hele ettermiddagen.Men neste dag virket det som Sassy var sliten og lei av all reisinga og stadig miljøskifte stakkars, for da Nemi yppet til lek/dominans snudde Sassy ryggen til og ville bare sove.
Så det var godt å komme hjem igjen, selv om huset var pissekaldt, og vi var 6 timer forsinket (flyet ble innstilt, vi fikk et seinere fly, og landet på Gardermoen kl ett på natta). Det virker ikke som at Sassy har tatt skade av å reise med fly heller. Da vi kom hjem satte jeg opp reiseburet på stua, og allerede dagen etter at vi kom hjem gikk hun helt av seg selv inn der og la seg, og har fortsatt med det, så det er jeg veldig fornøyd med. Men nå er det heldigvis lenge til neste gang det blir aktuelt for oss å reise med fly igjen!
søndag 31. januar 2010
søndag 13. desember 2009
Fellestrening i lydighet, tussete eldre menn, og farer på tur
Nå har vi vært på to fellestreninger i lydighet med Retrieverklubben, og det er kjempegøy. Det heter seg liksom at det ikke vil være noen instruksjon der, og det er opp til hver enkelt å få en vellykket trening, men hittil har vi vært så få at vi har gjort alt i fellesskap, nesten som på et kurs. Det er vel julestria som gjør at det er få som møter opp. Men det er morsomt, jeg har følt at en del av kontakten mellom meg og Sassy har blitt litt svekket den siste tiden, men at det nå er på tur tilbake. Og etter jul blir det et ordentlig kurs på oss, helt klart.
Torsdags ettermiddag var vi en tur i byen i forbindelse med Obama-besøket. Ikke for å se Obama, men som miljøtrening for Sassy. Masse folk og fakkeltog og greier, og hun var kjempeflink. Vi stod rett ved fakkeltoget og drev kontakttrening, men bare 5 minutter eller så, for toget gikk så tett at folk nesten tråkket på Sassy eller holdte på å brenne håret mitt... Deretter gikk vi rundt blant alle menneskene og politifolkene en stund, før vi dro hjem.
Men det jeg synes er fascinerende er hvordan godt voksne og eldre menn reagerer på den lille frøkna. Når vi blir utsatt for et plutselig utfall av en forbipasserende, er det i størstedelen av tilfellene en eldre mann som hilser på Sassy. I forbifarten, uten at jeg forventer noe sånt, så bøyer de seg plutselig bare ned, og begynner å snakke til og klappe på eller leke med Sassy. Jeg vet ikke om den lille lekne pelsdotten minner dem om alt de har gått glipp av med sine egne barn, eller hva, men det vekker tydeligvis noe i dem. Det er selvfølgelig hyggelig at de er så begeistra for henne, men det hadde vært greit om de hadde snakket til meg først. Den eneste gangen jeg har blitt virkelig sur, var da jeg holdte Sassy i armene mine i rulletrappa ned på Stortinget T-banestasjon, og en mann bak meg begynte å lage plystrelignende lyder til Sassy. Ikke helt det rette tidspunktet å gire opp hunden på, synes jeg. Da var det nesten at jeg spurte om han var dum i hodet...
I dag var vi på tur i marka, vi gikk en runde vi har gått mange ganger før, og Sassy pleier å få løpe løs masse. Det er kjempefint å se henne bykse opp og ned bratte skråninger akkurat som en fjellgeit, mens jeg går på stien og smiler av henne. På et tidspunkt ble hun litt gira, akkurat som om hun fikk ferten av noe, men jeg så ingenting, så jeg ignorerte magefølelsen, og slapp henne løs likevel. Og plutselig, over en bakketopp, kom det to mennesker til hest. Sassy er ikke vant til hester, men veldig nysgjerrig på dem, så jeg ropte på henne. Hun var for langt unna meg til å bry seg, og løp i stedet mot hestene. Da kjente jeg panikken bre seg, jeg så med en gang for meg at hun ble sparket ihjel eller noe, så jeg ropte som en gal og la på sprang andre veien. Og etter mye nøling fra hennes side, og noe som føltes som en evighet for meg, kom hun endelig. Hun løp forbi meg, hypergira, hoppet på to personer som i mellomtiden hadde tatt innpå oss bakfra, snudde, løp forbi meg, og mot hestene igjen. Men idet hun passerte meg tok jeg frem storstemmen, den virkelig virkelig strenge som jeg egentlig ikke visste at jeg hadde, og brølte igjen. Da kom hun forvirra løpende i armene på meg, og jeg kunne puste lettet ut. Resten av turen var hun i bånd!
Men heldigvis er ikke alle turer like spennende som det. Her om dagen skulle vi gå en tur rundt før Frysja før jeg skulle på jobb, da vi møtte en hyggelig ung mann og hans lekne boxer-tispe. Hundene kom godt overens, så vi slo følge rundt Frysja, og hundene fikk løpe løs nesten hele tiden, og herjet og hadde det helt fantastisk. Jeg er sikker på at hvis hunder kan tenke, tenkte Sassy "Beste turen EVER!"
Jula nærmer seg med stormskritt, og med det juleferie nordpå. Det blir fly nordover til Troms, til pappas familie og deres to katter, noen dager der, så hurtigrute i ett døgn til enda lengre nord, til Finnmark og mammas familie og deres hund, før vi tar fly sørover igjen. Så det blir mange nye erfaringer og opplevelser for lille Sassy. Jeg har vurdert å gi henne beroligende tabletter før flyturene, men etter å ha snakket med dyrepleieren Ida, har jeg bestemt meg for å holde meg til et DAP-halsbånd (beroligende feromoner). Det brukes visstnok to ulike typer tabletter, men ingen av de hørtes noe særlig ut. Med den ene kan du risikere at kroppen "sover", men at hodet er våkent, og det må da være mye mer traumatiserende enn selve flyturen. Tenk, skremt av flystøy o.l. OG ute av stand til å røre deg, uten å skjønne hvorfor! Og den andre typen sløver hele hunden, men enn om hun sovner i en unaturlig stilling, og sperrer luftveiene... Nei, da får jeg heller håpe på litt beroligende effekt av halsbåndet, og en lettere nervøs hund.
Og ett døgn på hurtigruta... Jeg får be om en oversikt over når vi er i havn, og hvor lenge vi ligger til kai hvert sted, for Sassys dobesøk må planlegges nøye, skjønner jeg. Men det er likevel mye mer praktisk enn hurtigbåt, drosje og fly på samme strekningen.
God jul!
Torsdags ettermiddag var vi en tur i byen i forbindelse med Obama-besøket. Ikke for å se Obama, men som miljøtrening for Sassy. Masse folk og fakkeltog og greier, og hun var kjempeflink. Vi stod rett ved fakkeltoget og drev kontakttrening, men bare 5 minutter eller så, for toget gikk så tett at folk nesten tråkket på Sassy eller holdte på å brenne håret mitt... Deretter gikk vi rundt blant alle menneskene og politifolkene en stund, før vi dro hjem.
Men det jeg synes er fascinerende er hvordan godt voksne og eldre menn reagerer på den lille frøkna. Når vi blir utsatt for et plutselig utfall av en forbipasserende, er det i størstedelen av tilfellene en eldre mann som hilser på Sassy. I forbifarten, uten at jeg forventer noe sånt, så bøyer de seg plutselig bare ned, og begynner å snakke til og klappe på eller leke med Sassy. Jeg vet ikke om den lille lekne pelsdotten minner dem om alt de har gått glipp av med sine egne barn, eller hva, men det vekker tydeligvis noe i dem. Det er selvfølgelig hyggelig at de er så begeistra for henne, men det hadde vært greit om de hadde snakket til meg først. Den eneste gangen jeg har blitt virkelig sur, var da jeg holdte Sassy i armene mine i rulletrappa ned på Stortinget T-banestasjon, og en mann bak meg begynte å lage plystrelignende lyder til Sassy. Ikke helt det rette tidspunktet å gire opp hunden på, synes jeg. Da var det nesten at jeg spurte om han var dum i hodet...
I dag var vi på tur i marka, vi gikk en runde vi har gått mange ganger før, og Sassy pleier å få løpe løs masse. Det er kjempefint å se henne bykse opp og ned bratte skråninger akkurat som en fjellgeit, mens jeg går på stien og smiler av henne. På et tidspunkt ble hun litt gira, akkurat som om hun fikk ferten av noe, men jeg så ingenting, så jeg ignorerte magefølelsen, og slapp henne løs likevel. Og plutselig, over en bakketopp, kom det to mennesker til hest. Sassy er ikke vant til hester, men veldig nysgjerrig på dem, så jeg ropte på henne. Hun var for langt unna meg til å bry seg, og løp i stedet mot hestene. Da kjente jeg panikken bre seg, jeg så med en gang for meg at hun ble sparket ihjel eller noe, så jeg ropte som en gal og la på sprang andre veien. Og etter mye nøling fra hennes side, og noe som føltes som en evighet for meg, kom hun endelig. Hun løp forbi meg, hypergira, hoppet på to personer som i mellomtiden hadde tatt innpå oss bakfra, snudde, løp forbi meg, og mot hestene igjen. Men idet hun passerte meg tok jeg frem storstemmen, den virkelig virkelig strenge som jeg egentlig ikke visste at jeg hadde, og brølte igjen. Da kom hun forvirra løpende i armene på meg, og jeg kunne puste lettet ut. Resten av turen var hun i bånd!
Men heldigvis er ikke alle turer like spennende som det. Her om dagen skulle vi gå en tur rundt før Frysja før jeg skulle på jobb, da vi møtte en hyggelig ung mann og hans lekne boxer-tispe. Hundene kom godt overens, så vi slo følge rundt Frysja, og hundene fikk løpe løs nesten hele tiden, og herjet og hadde det helt fantastisk. Jeg er sikker på at hvis hunder kan tenke, tenkte Sassy "Beste turen EVER!"
Jula nærmer seg med stormskritt, og med det juleferie nordpå. Det blir fly nordover til Troms, til pappas familie og deres to katter, noen dager der, så hurtigrute i ett døgn til enda lengre nord, til Finnmark og mammas familie og deres hund, før vi tar fly sørover igjen. Så det blir mange nye erfaringer og opplevelser for lille Sassy. Jeg har vurdert å gi henne beroligende tabletter før flyturene, men etter å ha snakket med dyrepleieren Ida, har jeg bestemt meg for å holde meg til et DAP-halsbånd (beroligende feromoner). Det brukes visstnok to ulike typer tabletter, men ingen av de hørtes noe særlig ut. Med den ene kan du risikere at kroppen "sover", men at hodet er våkent, og det må da være mye mer traumatiserende enn selve flyturen. Tenk, skremt av flystøy o.l. OG ute av stand til å røre deg, uten å skjønne hvorfor! Og den andre typen sløver hele hunden, men enn om hun sovner i en unaturlig stilling, og sperrer luftveiene... Nei, da får jeg heller håpe på litt beroligende effekt av halsbåndet, og en lettere nervøs hund.
Og ett døgn på hurtigruta... Jeg får be om en oversikt over når vi er i havn, og hvor lenge vi ligger til kai hvert sted, for Sassys dobesøk må planlegges nøye, skjønner jeg. Men det er likevel mye mer praktisk enn hurtigbåt, drosje og fly på samme strekningen.
God jul!
Abonner på:
Innlegg (Atom)