Jeg holder på å bli smårar. Sassy fikk sin andre løpetid sist helg, og det har vært helt greit. Hun har ikke blødd så altfor mye og hun har vært kjempekosen. Ikkeno problem.
Men nå... I går var hun på dag 8 eller 9, og det var en tydelig forandring. Superstressa på tur, snuten i bakken hele tida, "hoppete" steg og brå bevegelser for å få med seg alle luktene, drar i bandet, og i det hele tatt helt forstyrret, jeg var nesten utslitt etter en halvtime, hehe. Så møtte vi en hannhund, og etter å ha spilt kostbar et halvt minutt eller så, brettet hun halen til side, og sa "Værsågod!" Tøsen...;-)
Og inne... Hun piper og piper og piper så jeg holder på å bli sprø. Hvis hun ikke ligger i sofaen og stirrer ut av vinduet i håp om at det skal komme en passende hannhund forbi. Eller, stryk det, en hvilken som helst hannhund, antagelig!
tirsdag 14. desember 2010
fredag 26. november 2010
Her sitter jeg, alene. Sassy er i nabohagen og leker med nabohunden, og der har hun vært i over en time allerede. Ute i kulda. Og jeg spretter opp med jevne mellomrom og sjekker kjøkkenvinduet for å se om hun står på trappa og vil inn, eller går opp i 2.etasje der det er et vindu som vender ut mot naboens hage, bare for å konstatere at de fortsatt leker og herjer, så fornøyde atte. Det er så uvant at Sassy ikke er her, at jeg vet ikke helt hva jeg skal finne på. Jeg håper nesten de blir lei snart...;-)
søndag 7. november 2010
Bilder
Det er helt utrolig hvordan bilder kan lyve, Sassy ser sååå underdanig ut her, men det er jo slett ikke tilfelle når det gjelder hennes store helt, Storm, som hun helst vil "banke" så mye som mulig.
MAMMA, MAMMA! Ikke gå fra mæ!!!
Bading i Frysja.
Sassy har allerede vært uti, men lillebror er litt mer skeptisk, tihi.
Hvaaaa? Det er en kjempefiiin pinne!
Mmmmm, "Bestemor" har spist appelsin, lukter godt!
Snuppa!
Ferdig å sminke dæ snart? Sjeeede mæ...
En ekte sofagris
Vaktbikkja.
Rast på tur rundt Maridalsvannet.
Det er mange måter å bruke en sofa på... ;-)
lørdag 6. november 2010
Ett og et halvt år er gått...
Ja, nå er det faktisk halvannet år siden lille Sassysnuppa kom til meg. Og jeg må si, jeg er kjempefornøyd! Joda, det har vært tider da jeg har tenkt "Hva i all verden er det jeg har gjort, jeg har jo ikke snøring på hva jeg holder på med?!", men hun og jeg har funnet ut av det meste sammen. Nå føler jeg at vi er inne i en svært god periode, og den perioden blir bare lengre og lengre...:-)
Selvfølgelig er ikke alt perfekt, vi har fortsatt noen småting å bli enige om, f.eks. kan Sassy fortsatt bli litt atal dersom ting ikke skjer sånn som hun vil, men det blir sjeldnere og sjeldnere. Nå er det stort sett bare en gang iblant, f.eks. hvis vi er på et jorde her i nærheten der vi pleier å kaste ball, og jeg faktisk ikke har tenkt å kaste ball akkurat den dagen, da kan hun få et trassanfall. Og med tiden har jeg lært meg noen nyttige triks, sånn som på innkalling, som stort sett sitter fint, men dersom det feiler helt; Sassy er blitt kjempeglad i tennisballer, så jeg har bestandig en tennisball i lomma, og tar jeg den frem så kommer hun som et skudd, tihi.
Alle kan vel være enig i at det å kjøpe hund er en egoistisk handling, så jeg innrømmer gjerne at det beste ved å ha Sassy i huset, er å bestandig ha noen der som er trivelig selskap, og som bestandig er glad, og glad i meg, ikke minst. Det er ingenting som å komme hjem til en liten frøken som er så glad at hun ikke vet hvilket ben hun skal stå på, eller å sovne med henne under dyna sammen med meg, eller å våkne med henne bak ryggen min i senga (det blir fort for varmt under dyna). Til og med de gangene jeg sovner på sofaen (jeg har "laken-skrekk", og sliter iblant med å legge meg hvis jeg ikke MÅ stå opp tidlig neste dag), og jeg våkner av en våt snute i ansiktet, en utålmodig pote som slår meg på skulderen og misfornøyd piping, så er det bare kos, og jeg er sååå glad det er nettopp hun som vekker meg!:-) For øyeblikket ligger vi på hver vår sofa og sløver, hun på to-setern og jeg på hjørnesofaen, etter at vi i ettermiddag fulgte Akerselva oppover fra sentrum og hjem, en to-timers tur med masse inntrykk underveis, og vi er skjønt enige om at livet egentlig er helt ok!
Et resultat av at jeg er alene med henne er at hun er blitt flink til å forstå mitt språk, både kroppsspråk og ikke minst verbalt. Jeg snakker med henne hele tiden, og da blir det jo gjerne til at det er noen ting jeg gjentar en del ganger, fordi jeg sier det som er naturlig for meg i den situasjonen, uten å tenke over at det nødvendigvis skal være en kommando. Jeg har ikke egentlig trent inn "Stå", men plutselig oppdaget jeg at Sassy kunne "Vent". Hvis vi har stoppet opp på tur og kastet ball, og hun får bære den videre et stykke, og jeg spør "Skal jeg ta den?", så legger hun den villig på bakken med en gang, og jeg putter den i lomma. Hjemme følger hun normalt etter meg overalt, men hvis jeg skal på do (oppe i andre etasje), så sier jeg det høyt, og hun gidder ikke følge etter meg. Det er litt morsomt hvis jeg begynner å tenke over alle de små tingene hun forstår i det daglige, uten at det har vært gjennomtenkt fra min side.
Ellers står alt bra til, Sassy lærte å svømme i sommer, vha. en tennisball og meg i badetøy, hun er A på HD og AD, vi trener en del på ulike triks og lydighet, men ikkeno "seriøst", jeg har kjøpt sykkel og vært på noen turer med Sassy, og hver torsdag møter vi hundegjengen, fra fire til åtte hunder hver uke, alt fra dvergpinscher til leonberger. En stund virket hun litt ukomfortabel med at det var så mange hunder, og holdte seg mest ved oss menneskene, men nå begynner det å bli bedre, hun løper rundt og leker med de andre.
Men som sagt, jeg er alene med Sassy, og jeg føler ikke at det er optimalt, verken for henne, eller (ikke minst) for meg. Etter som tiden har gått har det meste av mitt nettverk her i Oslo forsvunnet, noen har flyttet fra byen, noen har jeg helt udramatisk mistet kontakten med, og ei (min beste venninne her i byen, som jeg var så dum å flytte sammen med, alle vet jo at det betyr trøbbel) har jeg blitt uvenner med. Å skaffe et nytt nettverk er ikke så fort gjort, spesielt ikke når jeg har hund, og blir så bundet. Og etter at familien etter tur har vært på besøk her i sommer, innser jeg hvor mye jeg savner jeg savner det å ha familien rundt meg. Så nå vurderer jeg å flytte til Troms... Jeg tror det vil være bedre for Sassy også, hun er så menneskekjær, og synes det er kjempefestlig når vi har besøk, noe som dessverre skjer altfor sjeldent som det er nå. Og dersom jeg trives bedre, vil det også være bra for henne. Så det går nok mot flytting for oss, jeg må bare finne en jobb og et sted å bo først...
Selvfølgelig er ikke alt perfekt, vi har fortsatt noen småting å bli enige om, f.eks. kan Sassy fortsatt bli litt atal dersom ting ikke skjer sånn som hun vil, men det blir sjeldnere og sjeldnere. Nå er det stort sett bare en gang iblant, f.eks. hvis vi er på et jorde her i nærheten der vi pleier å kaste ball, og jeg faktisk ikke har tenkt å kaste ball akkurat den dagen, da kan hun få et trassanfall. Og med tiden har jeg lært meg noen nyttige triks, sånn som på innkalling, som stort sett sitter fint, men dersom det feiler helt; Sassy er blitt kjempeglad i tennisballer, så jeg har bestandig en tennisball i lomma, og tar jeg den frem så kommer hun som et skudd, tihi.
Alle kan vel være enig i at det å kjøpe hund er en egoistisk handling, så jeg innrømmer gjerne at det beste ved å ha Sassy i huset, er å bestandig ha noen der som er trivelig selskap, og som bestandig er glad, og glad i meg, ikke minst. Det er ingenting som å komme hjem til en liten frøken som er så glad at hun ikke vet hvilket ben hun skal stå på, eller å sovne med henne under dyna sammen med meg, eller å våkne med henne bak ryggen min i senga (det blir fort for varmt under dyna). Til og med de gangene jeg sovner på sofaen (jeg har "laken-skrekk", og sliter iblant med å legge meg hvis jeg ikke MÅ stå opp tidlig neste dag), og jeg våkner av en våt snute i ansiktet, en utålmodig pote som slår meg på skulderen og misfornøyd piping, så er det bare kos, og jeg er sååå glad det er nettopp hun som vekker meg!:-) For øyeblikket ligger vi på hver vår sofa og sløver, hun på to-setern og jeg på hjørnesofaen, etter at vi i ettermiddag fulgte Akerselva oppover fra sentrum og hjem, en to-timers tur med masse inntrykk underveis, og vi er skjønt enige om at livet egentlig er helt ok!
Et resultat av at jeg er alene med henne er at hun er blitt flink til å forstå mitt språk, både kroppsspråk og ikke minst verbalt. Jeg snakker med henne hele tiden, og da blir det jo gjerne til at det er noen ting jeg gjentar en del ganger, fordi jeg sier det som er naturlig for meg i den situasjonen, uten å tenke over at det nødvendigvis skal være en kommando. Jeg har ikke egentlig trent inn "Stå", men plutselig oppdaget jeg at Sassy kunne "Vent". Hvis vi har stoppet opp på tur og kastet ball, og hun får bære den videre et stykke, og jeg spør "Skal jeg ta den?", så legger hun den villig på bakken med en gang, og jeg putter den i lomma. Hjemme følger hun normalt etter meg overalt, men hvis jeg skal på do (oppe i andre etasje), så sier jeg det høyt, og hun gidder ikke følge etter meg. Det er litt morsomt hvis jeg begynner å tenke over alle de små tingene hun forstår i det daglige, uten at det har vært gjennomtenkt fra min side.
Ellers står alt bra til, Sassy lærte å svømme i sommer, vha. en tennisball og meg i badetøy, hun er A på HD og AD, vi trener en del på ulike triks og lydighet, men ikkeno "seriøst", jeg har kjøpt sykkel og vært på noen turer med Sassy, og hver torsdag møter vi hundegjengen, fra fire til åtte hunder hver uke, alt fra dvergpinscher til leonberger. En stund virket hun litt ukomfortabel med at det var så mange hunder, og holdte seg mest ved oss menneskene, men nå begynner det å bli bedre, hun løper rundt og leker med de andre.
Men som sagt, jeg er alene med Sassy, og jeg føler ikke at det er optimalt, verken for henne, eller (ikke minst) for meg. Etter som tiden har gått har det meste av mitt nettverk her i Oslo forsvunnet, noen har flyttet fra byen, noen har jeg helt udramatisk mistet kontakten med, og ei (min beste venninne her i byen, som jeg var så dum å flytte sammen med, alle vet jo at det betyr trøbbel) har jeg blitt uvenner med. Å skaffe et nytt nettverk er ikke så fort gjort, spesielt ikke når jeg har hund, og blir så bundet. Og etter at familien etter tur har vært på besøk her i sommer, innser jeg hvor mye jeg savner jeg savner det å ha familien rundt meg. Så nå vurderer jeg å flytte til Troms... Jeg tror det vil være bedre for Sassy også, hun er så menneskekjær, og synes det er kjempefestlig når vi har besøk, noe som dessverre skjer altfor sjeldent som det er nå. Og dersom jeg trives bedre, vil det også være bra for henne. Så det går nok mot flytting for oss, jeg må bare finne en jobb og et sted å bo først...
onsdag 16. juni 2010
Fight or flight?
Sassy er stort sett en happy-go-lucky liten frøken som kommer godt overens med alle, men av og til kan det bli tilløp til bråk... F. eks. så har vi blitt godt kjent med en leonberger-hann og wheaten terrier-tispe, som vi møter ofte for å leke med eller gå tur sammen. Disse to kjenner også en kastrert wheaten terrier-hanne, men han og Sassy har sjelden møttes. Antagelig er det grunnen til at det ble bråk for litt siden; begge føler at de er en del av flokken, men at den andre er ny, og de prøver å finne ut rangen seg imellom. Etter at han hadde sagt fra et par ganger om at Sassy skulle holde seg på behørig avstand, men hun fortsatte å provosere, så fløy de i tottene på hverandre... Dessverre klarte ikke eieren hans å ha nok is i magen til at de fikk funnet ut av ting, så vi gikk imellom og fikk stanset bråket, så neste gang de møtes blir det vel samme oppstyret på nytt. Jeg forstår eieren hans godt, forsåvidt. Det var mye lyd på dem begge, det hørtes stygt ut, men et lite sekund så det faktisk ut til å roe seg, før eieren hans nådde frem, og det brøt ut på nytt igjen. Neste gang vi møtes skal vi eierne være tøffere!
For noen dager siden møtte vi ei portis-tispe på 11 mnd. Eieren hennes kastet pinner uti vannet til henne, og selv om hundene kom godt overens og lekte fint sammen ellers, ble det selvfølgelig på et tidspunkt bråk om en pinne... Men selv om det hørtes stygt ut (mye lyd i disse porugiserne, gitt), så løste det seg av seg selv, og de lekt videre etterpå. Om enn noe nølende først...;-)
Men... I dag... Sassy har ikke blitt tøff nok til å svømme ennå, det er så skummelt når hun ikke når bunnen, så i dag tok jeg på meg badedrakten og gikk ned til Frysja, et vann rett ved her, for en svømmetime. Etterhvert fikk jeg henne til å "svømme" litt (plasket fortvilt med forlabbene, mens hun strakte bakbena ned mot bunnen), men hun var fortsatt utrygg, og ble litt stressa. Så plutselig fikk hun nok, og løp mot noen som satt i nærheten, med to hunder. Jeg løp etter, for hun nektet å høre, og så... Den ene hunden klikket, antagelig reagerte hun på at Sassy var så oppspilt og stressa, og etter et kort basketak lå Sassy på rygg og pep og pep, mens den andre stod over henne, med tennene i strupen på henne, og knurret og knurret, og så ikke ut til å ha noen planer om å slippe. Jeg avventet litt først, ville helst la det hele gå seg til uten at jeg blandet meg inn, men da jeg så dette kunne jeg ikke stå rolig og se på lengre. Sassy viste så tydelig at hun ga seg, uten at det hadde noen som helst effekt på den andre hunden, så jeg tok tak i bakbena på den andre, løftet dem opp, og fikk dratt henne unna. Et triks jeg helt tilfeldig har hørt av en venn en tid tilbake, og gjett om jeg er glad for det nå! Sassy løp unna, og kom til meg med en gang jeg ropte på henne, stakkars, og var selvfølgelig helt uskadet, men vi var nok lettere rystet, begge to. Men selvfølgelig, det var helt min feil, Sassy var løs, og for oppspilt til å høre da jeg ropte, så jeg sa selvfølgelig ingenting negativt til de andre hundeeierne, bare sa at det gikk bra og at det var min feil, og tok med meg Sassy tilbake til vannkanten der vi roet ned noen minutter før vi lekte litt mer i vannet, for at ikke den opplevelsen der skulle være det siste hun husket av seansen. Så nå har jeg opplevd det også. Og så håper jeg bare ikke det har noen ringvirkninger, med tanke på å møte andre hunder senere. Det virker heldigvis ikke sånn, ute på tur i kveld møtte vi en hund Sassy såvidt har hilst på tidligere, og hun oppførte seg akkurat som normalt!:-)
For noen dager siden møtte vi ei portis-tispe på 11 mnd. Eieren hennes kastet pinner uti vannet til henne, og selv om hundene kom godt overens og lekte fint sammen ellers, ble det selvfølgelig på et tidspunkt bråk om en pinne... Men selv om det hørtes stygt ut (mye lyd i disse porugiserne, gitt), så løste det seg av seg selv, og de lekt videre etterpå. Om enn noe nølende først...;-)
Men... I dag... Sassy har ikke blitt tøff nok til å svømme ennå, det er så skummelt når hun ikke når bunnen, så i dag tok jeg på meg badedrakten og gikk ned til Frysja, et vann rett ved her, for en svømmetime. Etterhvert fikk jeg henne til å "svømme" litt (plasket fortvilt med forlabbene, mens hun strakte bakbena ned mot bunnen), men hun var fortsatt utrygg, og ble litt stressa. Så plutselig fikk hun nok, og løp mot noen som satt i nærheten, med to hunder. Jeg løp etter, for hun nektet å høre, og så... Den ene hunden klikket, antagelig reagerte hun på at Sassy var så oppspilt og stressa, og etter et kort basketak lå Sassy på rygg og pep og pep, mens den andre stod over henne, med tennene i strupen på henne, og knurret og knurret, og så ikke ut til å ha noen planer om å slippe. Jeg avventet litt først, ville helst la det hele gå seg til uten at jeg blandet meg inn, men da jeg så dette kunne jeg ikke stå rolig og se på lengre. Sassy viste så tydelig at hun ga seg, uten at det hadde noen som helst effekt på den andre hunden, så jeg tok tak i bakbena på den andre, løftet dem opp, og fikk dratt henne unna. Et triks jeg helt tilfeldig har hørt av en venn en tid tilbake, og gjett om jeg er glad for det nå! Sassy løp unna, og kom til meg med en gang jeg ropte på henne, stakkars, og var selvfølgelig helt uskadet, men vi var nok lettere rystet, begge to. Men selvfølgelig, det var helt min feil, Sassy var løs, og for oppspilt til å høre da jeg ropte, så jeg sa selvfølgelig ingenting negativt til de andre hundeeierne, bare sa at det gikk bra og at det var min feil, og tok med meg Sassy tilbake til vannkanten der vi roet ned noen minutter før vi lekte litt mer i vannet, for at ikke den opplevelsen der skulle være det siste hun husket av seansen. Så nå har jeg opplevd det også. Og så håper jeg bare ikke det har noen ringvirkninger, med tanke på å møte andre hunder senere. Det virker heldigvis ikke sånn, ute på tur i kveld møtte vi en hund Sassy såvidt har hilst på tidligere, og hun oppførte seg akkurat som normalt!:-)
mandag 5. april 2010
Nala, æ æææælske dæ!
Siden Sassy var liten har det vært den samme familien som har passet henne hvis jeg har reist bort eller noe, så hun er veldig begeistret for deres tispe Nala. Dessverre bor de et stykke unna, så hundene ses ikke så ofte, men hver gang de møtes er Sassy overlykkelig.
I dag kom datteren i huset og kjæresten hennes på besøk med Nala. Vi gikk tur i marka, og Sassy storkoste seg, og skulle helst henge i ørene på Nala hele tiden. Hvilken lykke, Nalaen min er her hos meg! Da vi kom tilbake satt vi en liten stund ute i sola og slappet av før gjestene dro. Dvs. Sassy slappet ikke av, hun hoppet rundt og var så stresset av ren og skjær lykke. Frem til Nala dro... Hjelpe og trøste, jeg tror aldri jeg har sett en mer ulykkelig og fortvila hund før. Hun svinset rundt og pep og pep, og snuste på sporene av Nala og pep enda mere. Til slutt satte hun seg ned, og pep litt mer, frem til pipingen gikk over i et ul! Et skikkelig snuten i været, dypt, langtrukkent uuuuul, rett fra hjertet. Og mens jeg satt der og strevde med å la være å le, så gjorde hun det igjen! Piiiiv, piiiiiv, UUUUUL!
Jeg ble helt satt ut, jeg visste ikke at hun hadde det i seg, jeg har aldri hørt antydning til noe sånt fra henne før. Men jeg fant det best å korrigere en slik oppførsel, morsomt som det var, vil jeg ikke at hun skal begynne med å ule i tide og utide, så jeg sa strengt Nei, med litt dårlig samvittighet, jeg hadde jo sympati for henne også.
Da vi gikk inn spiste faktisk Sassy maten sin (jeg trodde egentlig hun var for stresset til å spise), og deppet en stund til, før hun la seg til å sove, stakkars liten. Men men, jeg vet i allefall at Sassy stortrives når hun får være hos Nala, og det er ikke så lenge til neste gang. Jeg skal bort i slutten av måneden, og da får Sassy henge i ørene på sin kjære Nala igjen!:-)
I dag kom datteren i huset og kjæresten hennes på besøk med Nala. Vi gikk tur i marka, og Sassy storkoste seg, og skulle helst henge i ørene på Nala hele tiden. Hvilken lykke, Nalaen min er her hos meg! Da vi kom tilbake satt vi en liten stund ute i sola og slappet av før gjestene dro. Dvs. Sassy slappet ikke av, hun hoppet rundt og var så stresset av ren og skjær lykke. Frem til Nala dro... Hjelpe og trøste, jeg tror aldri jeg har sett en mer ulykkelig og fortvila hund før. Hun svinset rundt og pep og pep, og snuste på sporene av Nala og pep enda mere. Til slutt satte hun seg ned, og pep litt mer, frem til pipingen gikk over i et ul! Et skikkelig snuten i været, dypt, langtrukkent uuuuul, rett fra hjertet. Og mens jeg satt der og strevde med å la være å le, så gjorde hun det igjen! Piiiiv, piiiiiv, UUUUUL!
Jeg ble helt satt ut, jeg visste ikke at hun hadde det i seg, jeg har aldri hørt antydning til noe sånt fra henne før. Men jeg fant det best å korrigere en slik oppførsel, morsomt som det var, vil jeg ikke at hun skal begynne med å ule i tide og utide, så jeg sa strengt Nei, med litt dårlig samvittighet, jeg hadde jo sympati for henne også.
Da vi gikk inn spiste faktisk Sassy maten sin (jeg trodde egentlig hun var for stresset til å spise), og deppet en stund til, før hun la seg til å sove, stakkars liten. Men men, jeg vet i allefall at Sassy stortrives når hun får være hos Nala, og det er ikke så lenge til neste gang. Jeg skal bort i slutten av måneden, og da får Sassy henge i ørene på sin kjære Nala igjen!:-)
mandag 29. mars 2010
Bading, bursdag, naboer og aktivisering.
Da var årets første (ufrivillige) bad unnagjort!:-) Lørdagen gikk jeg og Sassy rundt Frysja, der isen har smeltet på en del av vannet. Sassy tasset rundt på isen og luktet på endespor og sånt, og gikk lenger og lenger ut mot det åpne vannet. Jeg stod og fulgte med, vel vitende om at hun ikke har lært å svømme ennå, og dermed ikke er så ivrig på å bade, men sa ingenting, og selvfølgelig, plutselig sprakk isen under henne, og hun plumpet uti. Jeg gjorde ikke noe vesen utav det, og hun var snar å komme seg opp på isete grunn igjen, men jeg lo inni meg... Det fristet nok ikke til gjentagelse, det må jo ha vært kaldt også, men Sassy fortsatte å snuse rundt på isen lenge etterpå, riktignok ikke så nært kanten, men dog, så det kan da ikke ha vært så veldig skummelt. Jeg er litt spent på hvordan det blir utover sommeren, nå har hun nylig oppdaget at det går an å rulle seg i sneen og synes det er kjempefestlig, så når hun finner ut at det er deilig å bade en varm sommerdag, kommer hun da til å rulle seg i alle søledammer til sommeren..?
1-årsdagen ble stort sett forbigått i stillhet, men Sassy blir så skjemt bort i det daglige, med kos og oppmerksomhet, og oksemuskler, grisehaler og diverse i ny og ne, så jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Naboens sønn på 7-8 år hadde selskap for deres hund da han ble 2 år, med kake og masse kompiser på besøk, men for meg som singel kvinne i trettiårene, så ville ikke det vært søtt og morsomt om jeg gjorde det, men heller litt trist og patetisk, hehe.
Apropos naboens hund Hugo, så er han og Sassy kjempebegeistret for hverandre, så selvfølgelig, nå når det er snø og gjerdene ikke er like høye som vanlig, så oppdaget han at det går an å hoppe over. Så nå er han visstnok over titt og ofte, også når jeg ikke er hjemme, hehe. Sassy har ikke vært over i deres hage ennå, men hun har hoppet over gjerdet ut på veien... Første gangen tror jeg det var fordi naboen gikk ut med hunden, for jeg hørte at det gikk i en dør, og Sassy ble helt gal, bykset rundt og bjeffet og bjeffet, akkurat som om at hun ropte på Hugo, før det kulminerte i at hun kravlet seg over gjerdet og svinset rundt på veien, helt forstyrret. Heldigvis bor vi i en rolig gate, men det er ikke så langt ned til trikken og mer trafikk, så jeg ønsker jo ikke at hun skal gjøre det til en vane. Hun kom seg over ved en annen anledning også, da oppdaget jeg det ikke før hun var borte, og jeg måtte ut på veien og hente henne. Etter det måtte hun være i bånd ute, og jeg fikk tatt henne på fersk gjerning neste gang hun hadde tenkt seg over. Jeg rykket i båndet og sa strengt Nei!, og hun så forvirret på meg. Vofforno? Kan jeg ikke gå over der? Hun har ikke prøvd seg flere ganger, men jeg gleder meg til snøen smelter, og gjerdene blir høyere igjen!
Ellers har vi så smått begynt å jogge. Jeg er egentlig temmelig lat og bedagelig av meg, så det var en del av tanken bak å kjøpe hund; å få en turkamerat som tvinger meg opp av sofaen og i aktivitet. Så nå som Sassy har passert ett år, og snøen er på tur å forsvinne, så har jeg motet meg opp til å begynne med det jeg har hatet i alle år. Og faktisk synes jeg at det er litt morsomt. Vi har bare vært på to små joggeturer hittil, men Sassy er kjempeflink, traver lett foran meg uten å dra i båndet og hopper ikke opp etter båndet, hun er bare helt eksemplarisk. Unntatt når vi nærmer oss enden av løypa vår, da napper hun meg litt i buksebenet, jeg vet ikke om det er fordi hun vil løpe lengre, eller hva, men hun gir seg med en gang jeg sier nei eller knurrer litt.
Vi er fortsatt på lydighetstrening med Retrieverklubben en gang i uka, og det er veldig kjekt. Sassy synes det er kjempemorsomt, og blir veldig ivrig når vi nærmer oss treningsområdet, men hun kan også bli litt frustrert når vi er der, fordi det blir en del venting. I hverdagen prøver jeg å sysselsette henne på ulike måter, for øyeblikket lærer hun rull rundt, hun lukker skapdører, skuffer og dører, sitter bamse, henter sokker til meg når jeg henger opp klær, og vi trener på plass, å gå vendinger, bli og sånt. I tillegg er det greit å ha flere mulige ruter å gå tur, jeg ser at hun kjeder seg hvis vi går samme løypa flere dager på rad. Så det å sysselsette henne holder også min hjerne aktiv!:-)
1-årsdagen ble stort sett forbigått i stillhet, men Sassy blir så skjemt bort i det daglige, med kos og oppmerksomhet, og oksemuskler, grisehaler og diverse i ny og ne, så jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Naboens sønn på 7-8 år hadde selskap for deres hund da han ble 2 år, med kake og masse kompiser på besøk, men for meg som singel kvinne i trettiårene, så ville ikke det vært søtt og morsomt om jeg gjorde det, men heller litt trist og patetisk, hehe.
Apropos naboens hund Hugo, så er han og Sassy kjempebegeistret for hverandre, så selvfølgelig, nå når det er snø og gjerdene ikke er like høye som vanlig, så oppdaget han at det går an å hoppe over. Så nå er han visstnok over titt og ofte, også når jeg ikke er hjemme, hehe. Sassy har ikke vært over i deres hage ennå, men hun har hoppet over gjerdet ut på veien... Første gangen tror jeg det var fordi naboen gikk ut med hunden, for jeg hørte at det gikk i en dør, og Sassy ble helt gal, bykset rundt og bjeffet og bjeffet, akkurat som om at hun ropte på Hugo, før det kulminerte i at hun kravlet seg over gjerdet og svinset rundt på veien, helt forstyrret. Heldigvis bor vi i en rolig gate, men det er ikke så langt ned til trikken og mer trafikk, så jeg ønsker jo ikke at hun skal gjøre det til en vane. Hun kom seg over ved en annen anledning også, da oppdaget jeg det ikke før hun var borte, og jeg måtte ut på veien og hente henne. Etter det måtte hun være i bånd ute, og jeg fikk tatt henne på fersk gjerning neste gang hun hadde tenkt seg over. Jeg rykket i båndet og sa strengt Nei!, og hun så forvirret på meg. Vofforno? Kan jeg ikke gå over der? Hun har ikke prøvd seg flere ganger, men jeg gleder meg til snøen smelter, og gjerdene blir høyere igjen!
Ellers har vi så smått begynt å jogge. Jeg er egentlig temmelig lat og bedagelig av meg, så det var en del av tanken bak å kjøpe hund; å få en turkamerat som tvinger meg opp av sofaen og i aktivitet. Så nå som Sassy har passert ett år, og snøen er på tur å forsvinne, så har jeg motet meg opp til å begynne med det jeg har hatet i alle år. Og faktisk synes jeg at det er litt morsomt. Vi har bare vært på to små joggeturer hittil, men Sassy er kjempeflink, traver lett foran meg uten å dra i båndet og hopper ikke opp etter båndet, hun er bare helt eksemplarisk. Unntatt når vi nærmer oss enden av løypa vår, da napper hun meg litt i buksebenet, jeg vet ikke om det er fordi hun vil løpe lengre, eller hva, men hun gir seg med en gang jeg sier nei eller knurrer litt.
Vi er fortsatt på lydighetstrening med Retrieverklubben en gang i uka, og det er veldig kjekt. Sassy synes det er kjempemorsomt, og blir veldig ivrig når vi nærmer oss treningsområdet, men hun kan også bli litt frustrert når vi er der, fordi det blir en del venting. I hverdagen prøver jeg å sysselsette henne på ulike måter, for øyeblikket lærer hun rull rundt, hun lukker skapdører, skuffer og dører, sitter bamse, henter sokker til meg når jeg henger opp klær, og vi trener på plass, å gå vendinger, bli og sånt. I tillegg er det greit å ha flere mulige ruter å gå tur, jeg ser at hun kjeder seg hvis vi går samme løypa flere dager på rad. Så det å sysselsette henne holder også min hjerne aktiv!:-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)